Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 13. november 2016

Menn i barnehager

Hva skal man si? Når man nok en gang hører at det befinner seg seksuelle overgrepssaker i en barnehage, der det nok en gang er en mannlig synder. Man kjenner på et hav av følelser, der ingen av disse er gode. Man blir sint. Deretter frustrert. Deretter litt redd av tanken på å selv skulle bli mistenkt for å være kapabel til å gjøre noe så grusomt. Så blir man oppgitt og følelsen av maktesløshet gjør seg gjeldende.

Hvordan er det mulig å gjøre noe sånt mot barn? Jeg kan ikke forstå det, og det kan neppe du som leser dette heller. Ting man ikke forstår er ekstra vanskelig å forholde seg til. Men det jeg heller ikke forstår er hvorfor disse ugjerningene ikke straffes enda hardere? Jeg tenker som så, at om straffen er hardere, så er ikke risikoen verdt det med tanke på å gjennomføre disse groteske handlingene. Kanskje.

Det er nemlig ganske utrolig å tenke på at disse personene tar seg inn i barnehager og andre steder der barn befinner seg, mest sannsynlig med den hensikt å gjennomføre disse overgrepene. Kan en høyere straff redusere antall overgrep? Håper og tror det.
Noen år i fengsel er ikke nok. Så langt i fra. Men straffeskyld og strafferammer har ikke jeg kompetanse til å bedømme. Man ødelegger liv med dette. Mange, mange liv. Først og fremst ødelegger man så uendelig mye av de involverte barnas liv. Selvsagt tenker jeg mest på dem. Stakkars barn. Får så vondt i meg av å tenke på disse. Og så ødelegger man foreldre og pårørendes liv. Hvor vondt gjør det ikke for et foreldrehjerte å oppleve noe slikt? Man kan få traumer selv av mindre.

Og hva med ringvirkningene? Disse er enorme. At det finnes slike overgripere gjør at mange menn nå sliter med å få seg jobb i barnehager og andre institusjoner med barn. Skikkelige menn, gode menn. Enkelte barnehager har til og med gjort tiltak der menn ikke lengre skifter bleier. For å skjerme dem fra mistanker. Det blir så feil. Vi ender opp med et tragisk utfall: Vanskelig å rekruttere menn til barnehagene, både barnehagelærere og assistenter. Og vi trenger begge kjønn!  

Ringvirkningene er altså mistenksomheten rundt menn i barnehager, men også menn generelt. Det vil også oppstå tilfeller der menn blir falskt anklaget for overgrep. Og disse anklagene vil jeg også legge på skuldrene til de faktiske overgriperne.

For hadde ikke disse eksistert, så hadde ikke uskyldige menn heller blitt mistenkt og anklaget. Selv om man blir frikjent, så er dette i motsetning til mange andre lovbrudd man kan anklages for, ikke noe som er enkelt å riste av seg. Å bli anklaget eller mistenkt for noe slikt er den største frykten og marerittet for mange, meg selv inkludert.

fredag 11. november 2016

Jeg er høy sensitiv, det er for alltid i mitt liv!

Litt engstelig her jeg sitter under samlingsstunden. Legger merke til alt rundt meg. Karin skal ha samlinga med oss i dag. Hun hadde gult hår i hår strikk, men i dag er det mørkere. Hmm.. rommet jeg er i er heldigvis det samme. Ingenting endret. Det er bra. Jeg liker ikke store endringer, jeg vil ha tingene slik de er. Kanskje nettopp fordi jeg legger så godt merke til forandringer? Og inntrykkene jeg må bearbeide med forandringer er ganske store. Og tunge. Derfor blir jeg også veldig sliten av dette. Jeg suger til meg stemningen i rommet. Den er ganske god, men også ganske spent. Jeg legger merke til alle smilene rundt meg, men også den uroen som er der. Tom og Vegard sitter ikke akkurat helt i ro på plassene sine. Dette påvirker meg litt, og kanskje litt mer enn det påvirker de fleste. Det er nemlig vanskelig å blokkere lyder og bevegelser ute.

Karin kjenner meg. Vi har pratet mye sammen, så hun vet hvordan jeg er. Hun vet rett og slett hvem jeg er. "Det er ikke noe galt med deg Simen. Det er din personlighet å være på akkurat denne måten, og du er fantastisk slik du er". Hun måtte selvsagt forklare meg hva personlighet betyr, men jeg har skjønt det. Jeg trives med meg selv nå. Jeg vet at jeg ikke er alene, tvert i mot så er vi mange som er litt ekstra følsomme. Dette har nemlig også Kari forklart meg. Hun kjenner meg godt nå, ettersom hun har fulgt meg opp til avdelinga for store barn helt fra småbarns avdelinga.

Hvilken dag det er i dag fant vi ut av på samlinga. Også fant vi ut hvordan været var, og vi satte opp bilder på en kalender av hva vi skulle gjøre i dag. Så trygt og godt, dette er jeg vant med. Også sang vi mange sanger. Jeg var litt lei på slutten, så jeg tullet litt. Da fikk jeg litt tilsnakk av Karin. Men hun har en så god og varm tone. Bestemt, men varm. Hun kjefter ikke på meg, hun bare forklarer meg hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg fikk med meg alt hun sa. Noen ganger har jeg fått tilsnakk med en streng stemme. Jeg klarer ikke lyden av en streng stemme. Den høres så sint ut. Så jeg ser bare rett frem. På intet. Og ingenting av disse sinte ordene når inn til meg. Så det er rett og slett bortkastet å prate slik til meg. Det er det alltid.


Etter samlinga så skulle vi gå ut. Knut forsøkte å hjelpe meg med vottene, men jeg ble så sint. Først ble jeg oppgitt, deretter frustrert. For knut greide ikke forstå hvordan jeg ville at vottene skulle være på. Slik jeg alltid vil at de skal være. Deretter ble jeg så sint at jeg la meg litt ned på gulvet og sprellet. Begeret var fylt, for jeg hadde allerede vært så tålmodig som jeg klarte, da han hadde gjort feil mange ganger med påkledningen av skoene mine. Jeg ville ha buksa helt nede i skoa, men uten krøll. Det ble for mye krøll!! Knut er ganske ny, så han gjorde sitt beste. Men jeg trengte noen som kjenner meg godt nå. Anne tok over og fikk roet meg ned. Så rettet hun på vottene og så til at buksa ikke var krøllet ned i skoene. Det er litt vanskelig for meg rundt nye mennesker. Det tar litt ekstra tid å bli trygg rundt dem. Både fordi jeg liker å kjenne godt til de jeg er rundt, men også fordi det er viktig for meg at de kjenner meg også godt.

Det var deilig å komme ut i den friske luften nå. Så mange lukter. Så mye ute i naturen å undre seg over. Jeg visste at jeg kunne gå bort til de voksne jeg kjente best med alle spørsmålene jeg hadde. For de var mange. Hver dag. For tiden var jeg veldig interessert i å vite hvor vi mennesker kommer fra. Og hva som skjer når vi dør. Grubler veldig mye på dette, kanskje fordi det ikke fantes noe konkret svar. Alle har visst forskjellige meninger rundt dette. Det var også godt å komme ut ettersom det var blitt så mye støy inne. Jeg forsøkte å sitte rolig med bygging av lego. Dette gikk fint første stunden etter at jeg kom til barnehagen, men etterhvert ble det vanskelig. For det kom veldig mange barn, og de bråkte veldig rundt meg. Greide ikke luke bort disse lydene for så å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre. Og det er dumt. For når jeg lager ting, da vil jeg at de skal være perfekte.

AU! Jeg falt på bakken. Det gjorde fryktelig vondt. Jeg vet at mange av barna bare reiser seg etter slike fall, det har jeg sett. Men jeg kan ikke noe for det, jeg kjenner det så godt. Det vonde når man faller. Heldigvis var Anne i nærheten. Hun trøstet meg alltid, uansett hva. Aldri hørt henne si: "opp igjen" eller "neida, det der var ingenting". Hun tok smerten min på alvor. Meg på alvor. Jeg var blitt våt også. Ikke så mye, bare litt. Men litt er nok for meg. Jeg klarer ikke følelsen av fuktighet mot huden min. Jeg fikk derfor lov til å bytte klær av Anne. Hun visste at jeg ikke ville trives igjen ute før jeg fikk byttet.

Mens vi var inne, så kom det en voksen inn med ei jente som var lei seg. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg kjente at jeg fikk vondt i magen. Jeg ble lei meg jeg også. Kjente at ble våt i øynene og det ble litt tåkete å se. Jeg liker ikke at andre har det fælt. Jeg får det så fælt selv da. Jeg leser kroppsspråk så godt, at jeg legger veldig godt merke til hvordan noen har det. Også når de ikke gråter. Så Anne måtte trøste meg litt igjen. Det var godt.

Kvelden kom og jeg skulle sove hjemme. Det var vanskelig. Det hadde vært så mange ting som hadde skjedd i dag, at alt var i tankene mine. Samtidig så kjente jeg at jeg var veldig sliten. Veldig trøtt. Men samtidig trygg. For jeg ble forstått i dag også. Om noen har litt utfordringer med bevegelser eller måten å snakke på, er noe man kan oppdage ganske raskt av og til. Meg og min personlighet må du lære deg å kjenne. Jeg er høy sensitiv, det er for alltid i mitt liv.

mandag 15. august 2016

Drastisk er ikke fantastisk?

Verden går stadig raskere. Også for meg som er to år. Jeg begynte i barnehagen i fjor, og da hadde jeg noe som kaltes for tilvenning. Det gikk egentlig veldig fint det. Jeg gråt selvsagt i starten da mamma eller pappa etterlot meg og gikk. Men det var bare min måte å si i fra på. At dette var nytt. At dette var litt skummelt i starten. Men jeg ble raskt trygg, og årsaken til dette var omsorgen jeg fikk, og menneskene jeg fikk denne omsorgen fra. For menneskene, de var nemlig de samme.

Hver eneste dag så fikk jeg hjelp til påkledningen av Anne, Synnøve og Henrik. Når de ikke var der, så var det enten Andreas eller Birgitte som var der istedenfor. Ikke hvem som helst altså. Og det er viktig for meg.

Jeg elsker å male, tegne, synge, danse og le. Jeg elsker å kjenne at jeg stadig lærer flere ord. Selv om jeg ikke greier si så veldig mange av disse enda, og spesielt ikke i setninger. Så forstår jeg. Så uendelig mye. Jeg elsker også å dra på turer. Men du? Jeg elsker disse fordi jeg føler meg trygg. Denne tryggheten er det ingen automatikk i. At jeg var trygg i fjor betyr ikke at jeg er trygg nå. Det er ikke en knapp som aktiveres og som forblir slik helt frem til jeg begynner på skolen. Det er litt lett å glemme meg nå. Nå som det begynner så mange nye barn i barnehagen. Men ha meg i minnet!


For at jeg skal trives når jeg holder på med de aktivitetene som jeg har nevnt, så er det en veldig viktig forutsetning: at jeg er trygg. Ikke bare for å trives, men også for å lære. Trygghet må du først skape for meg gjennom faste, gode rammer. Eller rutiner om du vil. Jeg elsker at du er fleksibel og jeg elsker å oppleve nye ting. Men disse må foregå utenfor de faste rammene mine, ikke innenfor. Gi meg gjerne så mange nye og spennende aktiviteter du bare vil. Så lenge de ikke går utover mine faste, trygge rammer. Så lenge de ikke skaper stress for meg.

Hverdags aktiviteter. Jeg bruker ikke dette ordet, men jeg vet godt hva bleieskift, hviling, garderobe og måltid betyr. Disse skjer hver dag, og disse er viktige for meg. Så hvorfor måtte dere endre på dette? Hvorfor? Jeg skulle så gjerne ha protestert med ord om jeg kunne. Men jeg har ikke ordforrådet som behøves til det. Jeg protesterer derfor gjennom gråt. Jeg protesterer gjennom å trekke meg unna deg. Og jeg protesterer nok en gang gjennom å gråte samtidig som jeg tviholder meg til mamma eller pappa når de leverer meg.

Jeg var vant med at frokosten ble servert inne på avdelingen min, ikke på fellesrommet. De voksne trivdes jo også. Hva skjedde? Jeg var jo vant til å gå ut klokken ti etterpå. Nei, jeg kan ikke klokken. Men tro meg, jeg har ei innebygd klokke som tar til seg rutiner og tidspunkt som en svamp tar til seg vann. Har du sett meg urolig og ventende på mine foreldre klokken halv fire ganske ofte? Jo, jeg vet at de henter meg på denne tiden. Hver dag omtrent. Så klokken ti er jeg rastløs. Jeg dunker på døra og jeg kaster litt leker utover gulvet. Det kan kanskje virke uforklarlig. Jeg bare protesterer litt mot endringen jeg.

Jeg var vant med å synge sammen med alle de andre barna før jeg gikk ut. Ikke når jeg nesten akkurat har stått opp. Langt utpå dagen. Jeg er litt forvirret. Tar litt tid det også. Å lære denne forandringen å kjenne. Å lure den inn i rytmen min. Den innebygde sådan. Små ting tenker du? Da har du ikke hørt dette enda. Jeg var vant med at de voksne sang for meg i det de la meg i vogna mi etter lunsj. For de visste at jeg trengte det. For å finne roen.

De glemte visst å fortelle dette til dere nye som er her. De glemte visst også å si at favorittsangen min er ”Se min kjole”. Som de pleide å synge nesten hver eneste samling. Og titt og stadig også mens jeg skiftet bæsje bleien. De visste at jeg ikke syntes det var så morsomt å ligge så lenge i ro som dette kunne ta. Så jeg er urolig nå. Vil opp fra stellebordet. For du er stille. Jeg liker ikke det. Bryr meg ikke om at det blir skittent rundt meg og at du ikke er ferdig. For ferdig, det er jeg.
Vi pleide å sitte ved mindre bord under lunsjen. Tre av disse for å være nøyaktig. 1,2,3. Det var stille og rolig, mange av oss trengte dette. Endret allikevel. Til et bord. Et stort bord. Hvorfor? Føles som om jeg er kommet til en helt ny plass. Desto mindre jeg er, desto større og kraftigere føles en liten endring.

Jeg ser stadig Anne og Henrik ute. Sammen med barna på en annen avdeling. Synnøve er visst ikke her mer. Birgitte som pleide å være her når noen var borte, er også der. Der ute sammen med de andre barna. Jeg vil til henne, men hun kan ikke nå. Skulle ønske bare en av de som var her før, kunne komme tilbake. Tilbake til meg. Hvorfor endre på så mange ting? Alle tingene jeg har nevnt fungerte kanskje ikke perfekt. Men det ble jo aldri gitt tid til å få det til å sette seg heller. For deg. For meg så var dette allerede innebygd i kroppen min.

Disse viktige rutinene mine. Kanskje måtte noe endres. Kanskje var det slik at de voksne må bytte på hvor de jobber. Men måtte alle det? De var jo årsaken til akkurat min trygghet. Kanskje ville bare en av dem ha vært nok til å bringe min hverdag videre tilnærmet slik den var. Om de fikk lov av den nye sjefen på avdelinga. Jeg synes egentlig han burde ha tilpasset seg oss og ikke omvendt. For jeg har vært gjennom min tilvenning jeg. Urettferdig at må gjøre den på nytt. Endringer som er drastiske er slett ikke fantastiske, det synes nå jeg.

mandag 20. juni 2016

Hele barnet, det å være menneske!

Stortingsmeldingen ”Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen”, er noe som har støtt mot et fjell av kritikk. Og det er vel ikke helt ubegrunnet. Den inneholder mange av de faktorene som jeg har fryktet, selv om det neppe er bevisst. Barnehagen må ikke tilnærme seg skolen i en slik grad. For barnas del!

Begrepet ”omsorg” har allerede etter min mening alt for liten plass i rammeplanen. For at barna skal bli skoleklare, så må hele barnet være klar. Og da holder det ikke bare å jobbe med språk, matematikk og begynnende lese og skrivekunnskaper i form av lek med bokstaver.

Og for all del, jeg har ikke noe i mot å kartlegge barn der det er sannsynlig at det er snakk om et barn med utfordringer være seg språklig eller sosialt. Men en massekartlegging med progresjons planer opp og ned i mente? Helst ikke.

Hva vil dette kreve? Jo det vil kreve mer enn hva vi har ressurser til. Man vil gjerne si at kun en av tre ansatte i barnehagen er barnehagelærere. Og de som er barnehagelærere vil med dette måtte bruke enda mer tid til planlegging, eller i dette tilfellet: evaluering. Mer tid borte fra barna.


Man bygger et hjem ut i fra de forutsetningene man måtte ha. I didaktisk planlegging så er det noe som heter menneskelige forutsetninger og praktiske forutsetninger. Man bygger på de styrkene man har. Vi har mange dyktige mennesker som jobber i barnehage, la oss bygge videre på dette. Det som er her og nå.

Jeg vil lære barna å forstå sine egne følelser. Jeg vil lære dem om empati og sympati. Jeg vil lære dem å bli selvstendige under påkledning og måltider. Jeg vil lære dem å ta vare på hverandre, der de ser betydningen av å være sammen i ei harmonisk gruppe. Jeg vil også stimulere språk samt ha skoleforberedende aktiviteter med førskolebarna. Men først og fremst så vil jeg lære barna om de tingene som de er interesserte i.

Jeg tror barn allerede i barnehagealderen utvikler en stor del av sin personlighet og de videreutvikler interesser. Dette er basert på deres egen motivasjon, der de oppmuntres av de voksne til å holde på med sitt interessefelt. Med enda mer struktur på ”opplæringen” i barnehage, så frykter jeg en følelse av å være en del av en fabrikk. Det er ikke en god følelse det. La barna få bruke barnehagetiden til å lære seg selv å kjenne og hvilke interesser de har. Kun slik vil de være skoleklare.

onsdag 18. mai 2016

Høyre og venstre sangen

Vi tramper med vår høyre fot, høyre fot, høyre fot,
vi tramper ned litt skrot.
Vi løfter opp vår høyre hånd, høyre hånd, høyre hånd,
man kan gå tur med hund i bånd. Med hånda kan man kjenne (bevegelser i lufta).
Så tar vi på vårt høyre øye, høyre øye, høyre øye, 
dette er veldig nøye. Med øyet kan vi se.
Så tar vi på vårt høyre øre, høyre øre, høyre øre,
med dette kan vi høre. Kommer det en bil?
Vi trommer på vårt høyre lår, høyre lår, høyre lår,
og flott musikk vi får. Så setter vi sykkelen fra oss å går. Da må vi på venstre side.

Vi tramper med vår venstre fot, venstre fot, venstre fot,
vi tramper ned litt skrot.
Vi løfter opp vår venstre hånd, venstre hånd, venstre hånd,
man kan gå tur med hund i bånd. Med hånda kan man kjenne (bevegelser i lufta).
Så tar vi på vårt venstre øye, venstre øye, venstre øye, 
dette er veldig nøye. Med øyet kan vi se.
Så tar vi på vårt venstre øre, venstre øre, venstre øre,
med dette kan vi høre. Kommer det en bil?
Vi trommer på vårt venstre lår, venstre lår, venstre lår,
og flott musikk vi får. Så setter vi oss ned og hviler. 

mandag 2. mai 2016

Barnehagen + foreldre = et lykkelig barn

Vi er blitt flinkere til å få frem hvordan barnehagene jobber. Gjennom artikler og kronikker så når vi ut til allmennheten med ulike synspunkter og verdier som vi står for. Vi har blitt mye flinkere til å få frem hvordan vi jobber med hele barnet. Hele mennesket. Alt fra motorikk, sansestimulering, språkstimulering og sosial utvikling, til hvordan barnet har tilegnet seg kunnskap angående hvordan de kan håndtere konflikter og ikke minst egne følelser.


Men, og dette mener jeg helt oppriktig. En barnehage blir aldri god uten å ha engasjerte foreldre som både setter krav til barnehagen, men som samtidig viser forståelse og anerkjennelse. Jeg har møtt utallige flotte og gode foreldre gjennom mine år i praksisfeltet. Utallige. Og samarbeidet med foreldrene er så viktige, at jeg nå vil rose dere. Dere som har eller tidligere hadde barn i barnehagen. Dere som alltid viser engasjement for barnet deres.

Jeg tenker på dere som ler sammen med oss når vi har satt feil lue på barnet ditt, samtidig som barnet også fant dette morsomt. "Jeg visste at det ikke var min lue mamma, men det var så morsomt at Stian tok feil og ga den til meg". Jeg tenker på dere som også synes det er greit at jeg også ler sammen med dere når det ligger solkrem i garderobekurven i midten av desember. Det er lov, vi er mennesker. Både vi og dere. Men sammen er vi sterke, for vi vil alle det som er best for barnet. Og ettersom dette er et felles mål, så er det så ufattelig viktig å huske på dette. Respektere hverandre. Lytte til hverandre.




Kravene for hva barn skal lære i barnehagen er stadig økende, og kravene til foreldre ser ut til å øke i samme tempo. Så hva er bra nok? Barns atferd blir ofte mer eller mindre automatisk knyttet til foreldrerollen. Ja, klart det kan ha en sammenheng. Klart det kan være vold, seksuelt misbruk og vanskjøtsel involvert. Men det må ikke være det.

Heldigvis er de aller fleste foreldre også veldig gode foreldre. Men de vet det kanskje ikke alltid selv? Hvor er det flott å få en slik anerkjennelse? I barnehagen tror nå jeg. Her møter vi førstegangsforeldre som er både usikre og nervøse. Veiledning og tilbakemeldinger på det som er bra, er utrolig viktig.
Hvor viktig er nå dette samarbeidet mellom barnehagen og foreldrene? Jeg vil si at det er nesten like viktig som et samarbeid mellom mor og far, og spesielt i tilfeller der de ikke er sammen. Som alle vet så påvirkes barn veldig av konflikter mellom foreldrene. Men de kan selvfølgelig også påvirkes om barnehagen og foreldrene ikke har et optimalt samarbeid. Og det er ikke noe vi skal være snar med å fordele ut skyld for, et samarbeid går nemlig begge veier.
Jeg har nemlig veldig stor tro på respekten i slike samarbeider. Respekter meg og jeg respekterer deg, og motsatt. Greier vi å møtekomme foreldre på en god måte fra dag en, der vi anerkjenner deres ønsker, så tror jeg på et blomstrende samarbeid. Å anerkjenne betyr at vi respekterer ønsker og meninger. Og samtidig er vi som barnehage nødt til å være tydelige om det er ting vi ikke klarer å møtekomme, og ikke minst HVORFOR. Det vi i barnehagen tenker er en selvfølge, det vet ikke foreldrene. Og motsatt.
Jeg er takknemlig for alle gode foreldre jeg har møtt. Jeg er takknemlig for alle de gangene det huskes skifteklær, bleier, solkrem, kuldekrem, matpakker og regntøy. Jeg er takknemlig for alle gangene månedsplanen er lest, og årsplanen likeså. Jeg er takknemlig for alle flotte foreldremøter der engasjementet og barnas utvikling og behov har vært i fokus. Jeg er like takknemlig for alle foreldresamtaler der det har regjert en uomtvistelig enighet rundt barnets videre behov og utviklingsmuligheter. Jeg er ikke minst takknemlig for de gangene jeg har feilet, der dette har blitt vist forståelse for. Jeg er takknemlig for vår åpne tone, der absolutt alt kan diskuteres. Slik blir vi i barnehagen også bedre. Og barna blir lykkeligere.

fredag 8. april 2016

På gjensyn bestemor, jeg vet at vi ses igjen!

Jeg glemmer ikke den dagen. Solen glinset i det lille som var igjen av snø, samtidig som det var vått overalt. Det var vår. Humøret var på topp i hele barnegruppa vår. Plasking i sølepyttene var tillat, og det var det ingen av oss som klaget på. Dette var like etter lunsj. Det var det som var så merkelig nemlig, at bilen til mamma plutselig kom sigende inn på parkeringsplassen. Jeg ble stående ved porten å se etter henne. Hun kom liksom aldri ut av bilen, hun bare satt der. Jeg kunne se at hun beveget seg der inne. Som om hun ristet.

Da hun kom ut, så skjønte jeg med en gang at noe var galt. Det var ikke bare det at hun kom mye tidligere enn vanlig for å hente meg, det var noe mer. Hun hadde solbrillene på, men jeg kunne likevel se at begge kinnene var våte. "Mamma, hvorfor gråter du?", klynket jeg mens jeg selv kjente at redselen var i ferd med å bli veldig, veldig stor. Det er noe med det. Å ikke vite.

Mamma satte seg rolig ned på kne foran meg etter at hun var kommet inn porten. "Det går bra" sa hun, samtidig som jeg visste at det ikke var sant. "Vi må dra nå", var det neste hun sa, og det neste jeg husker er at jeg satt i baksetet på bilen. Alt før den tid er tåkefylt. Så mye angst at hele minnet mitt er fylt med noe grått og bølgende foran øynene mine. Kanskje var det til og med slik jeg følte det da.

Jeg spurte mamma på ny i bilen om hva som var galt. På ny fikk jeg ikke annet svar enn at det gikk bra. "Ikke tenk på det vennen", sa hun, mens hun smilte tappert. Men fasaden var nødt til å sprekke. Før kjøreturen var over, så greide hun ikke holde det inne mer. Hun måtte stoppe. Jeg husker ennå busslommen som vi stoppet på. Dama med den røde jakken som så forskrekket mot bilen vår. Samtidig som mamma gråt. Og gråt. Og gråt.



Mamma ble rolig igjen. Jeg tror det hjalp å gråte. Hadde jeg bare visst hvorfor hun gjorde det, så hadde jeg ikke vært så redd. Å ikke vite er det verste. Hun forstod det da. At nå måtte hun fortelle hvorfor hun var så trist. "Bestemor ligger på sykehuset. Hun er syk. Veldig syk. Vi må dra dit for å si farvel til henne".

Sjokket. Trist. Forundret over det hele. Liv og død, jeg er bare fem år. Ikke så mye av dette jeg forstår. Jeg mener, jeg har aldri opplevd at noen jeg vet hvem er har dødd. Hva skjer da? Hvor skal bestemor? Jeg har så mange spørsmål. Så mange flere enn mamma kunne gi meg svaret på. Hun var jo også i sjokk. Hun var i sorg. Dette var uventet på henne også, for bestemor var jo blitt bedre fra sykdommen ganske nylig.

Jeg vil aldri glemme det siste bestemor sa. "Aldri la noen bestemme hva du vil bli jenta mi. Det er det du selv som skal bestemme". Og den klemmen. Hun var kanskje i ferd med å reise, men tilstedeværelsen hennes var varm da også. Min bestemor, akkurat som hun alltid hadde vært. Bortsett fra at hun nå lå i en fremmed seng med fremmede klær.

Jeg var ikke der da bestemor reiste etterpå. Da var jeg å kjøpte is med min gudmor. Hun kjente ikke bestemor så godt, men hun kom dit for å være litt sammen med meg. For mamma gråt så mye. Jeg syntes det var veldig flott å være med gudmor akkurat nå. For å kunne tenke på noe annet.

Mamma var veldig sliten. Barnehagen var så viktig for meg nå. Ikke viktigere enn mamma, det kunne den aldri bli. Men viktig fordi her kunne jeg være meg selv akkurat nå. Jeg kunne ta avstand fra sorgen vi gikk igjennom hjemme når jeg hadde behov for det, men samtidig så var det noen voksne jeg kunne prate med hele tiden. Som visste hva jeg gikk igjennom. Som visste at jeg trengte å få prate om tingene med noen som ikke selv var i sorg.

"Hvor drar man når man dør?", husker jeg at jeg spurte Karin som jobber i barnehagen. "Hva tror du selv da?", spurte hun rolig tilbake. Mens hun strøk meg forsiktig på kinnet og ga meg et omsorgsfullt blikk. "Jeg tror man havner i himmelen", svarte jeg. "Og at bestemor nå er en engel som passer på meg der oppe i fra". "Det synes jeg du skal tro på. Ikke la noen bestemme hva du selv skal tro på", sa Karin. Det føltes som det var bestemor som talte til meg. Ettersom hun hadde sagt dette med at jeg måtte bestemme selv hva jeg skulle bli.

Jeg lærte virkelig mine egne følelser å kjenne nå. De voksne hadde mange samlinger hvor vi kunne prate om dette med å være trist. De delte egne erfaringer samtidig som de var veldig lydhøre. De presset oss aldri. De presset aldri meg heller. Jeg fikk si hva jeg ville, og jeg fikk la være å si noe de gangene jeg ikke ønsket det. De fant meg ute når jeg satt alene. De satt med meg når jeg ønsket det, og de passet på at jeg fikk sitte i ro med tankene mine når jeg ønsket det. Akkurat som om de hele tiden visste hva de skulle gjøre. For å hjelpe meg under sorgen min. Bilen til mamma kunne jeg se ankomme parkeringsplassen. Jeg visste at hun enda var litt trist. Men jeg var ikke redd nå. For nå visste jeg jo hvorfor. Og dette hadde vi pratet mye om, både i barnehagen og hjemme. At å være lei seg er lov. Å vise følelsene sine er faktisk noe av det viktigste som finnes det.

Trine, som også jobber i barnehagen kom bort til meg og mamma. Mamma beklaget at hun hadde vært litt glemsk angående noe skifteklær de siste dagene. "Det gjør ingenting. Jeg har full forståelse for hva du går igjennom nå, så det er ikke noe å tenke på". Jeg så at mamma ble lettet. Jeg så også at leppene hennes skalv litt samtidig som hun smilte. Trine fortsatte: "trenger du å prate litt, så kan vi godt gå inn på et rom å ta oss en kopp kaffe".

Mamma lyste opp. Hun gråt. Men det var annerledes. Det var som om jeg kunne se at hun ble mye lettere. Ikke så anspent. Jeg er god på kroppsspråk jeg. Jeg ble igjen ute å lekte med ei venninne. Det var så godt å se mamma komme smilende ut døra igjen. "Var det godt med kaffe mamma?", spurte jeg. Før hun rakk å svare, så spurte jeg: "og var det ikke godt å kunne prate litt med Trine?". Mamma bøyde seg rett ned å klemte meg. Jeg kjente de varme tårene hennes trille ned på panna mi. Men det føltes godt. Det var den beste klemmen noensinne. Da vi kjørte hjem husker jeg at jeg sa høyt: "på gjensyn bestemor, jeg vet at vi ses igjen".