Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 15. august 2016

Drastisk er ikke fantastisk?

Verden går stadig raskere. Også for meg som er to år. Jeg begynte i barnehagen i fjor, og da hadde jeg noe som kaltes for tilvenning. Det gikk egentlig veldig fint det. Jeg gråt selvsagt i starten da mamma eller pappa etterlot meg og gikk. Men det var bare min måte å si i fra på. At dette var nytt. At dette var litt skummelt i starten. Men jeg ble raskt trygg, og årsaken til dette var omsorgen jeg fikk, og menneskene jeg fikk denne omsorgen fra. For menneskene, de var nemlig de samme.

Hver eneste dag så fikk jeg hjelp til påkledningen av Anne, Synnøve og Henrik. Når de ikke var der, så var det enten Andreas eller Birgitte som var der istedenfor. Ikke hvem som helst altså. Og det er viktig for meg.

Jeg elsker å male, tegne, synge, danse og le. Jeg elsker å kjenne at jeg stadig lærer flere ord. Selv om jeg ikke greier si så veldig mange av disse enda, og spesielt ikke i setninger. Så forstår jeg. Så uendelig mye. Jeg elsker også å dra på turer. Men du? Jeg elsker disse fordi jeg føler meg trygg. Denne tryggheten er det ingen automatikk i. At jeg var trygg i fjor betyr ikke at jeg er trygg nå. Det er ikke en knapp som aktiveres og som forblir slik helt frem til jeg begynner på skolen. Det er litt lett å glemme meg nå. Nå som det begynner så mange nye barn i barnehagen. Men ha meg i minnet!


For at jeg skal trives når jeg holder på med de aktivitetene som jeg har nevnt, så er det en veldig viktig forutsetning: at jeg er trygg. Ikke bare for å trives, men også for å lære. Trygghet må du først skape for meg gjennom faste, gode rammer. Eller rutiner om du vil. Jeg elsker at du er fleksibel og jeg elsker å oppleve nye ting. Men disse må foregå utenfor de faste rammene mine, ikke innenfor. Gi meg gjerne så mange nye og spennende aktiviteter du bare vil. Så lenge de ikke går utover mine faste, trygge rammer. Så lenge de ikke skaper stress for meg.

Hverdags aktiviteter. Jeg bruker ikke dette ordet, men jeg vet godt hva bleieskift, hviling, garderobe og måltid betyr. Disse skjer hver dag, og disse er viktige for meg. Så hvorfor måtte dere endre på dette? Hvorfor? Jeg skulle så gjerne ha protestert med ord om jeg kunne. Men jeg har ikke ordforrådet som behøves til det. Jeg protesterer derfor gjennom gråt. Jeg protesterer gjennom å trekke meg unna deg. Og jeg protesterer nok en gang gjennom å gråte samtidig som jeg tviholder meg til mamma eller pappa når de leverer meg.

Jeg var vant med at frokosten ble servert inne på avdelingen min, ikke på fellesrommet. De voksne trivdes jo også. Hva skjedde? Jeg var jo vant til å gå ut klokken ti etterpå. Nei, jeg kan ikke klokken. Men tro meg, jeg har ei innebygd klokke som tar til seg rutiner og tidspunkt som en svamp tar til seg vann. Har du sett meg urolig og ventende på mine foreldre klokken halv fire ganske ofte? Jo, jeg vet at de henter meg på denne tiden. Hver dag omtrent. Så klokken ti er jeg rastløs. Jeg dunker på døra og jeg kaster litt leker utover gulvet. Det kan kanskje virke uforklarlig. Jeg bare protesterer litt mot endringen jeg.

Jeg var vant med å synge sammen med alle de andre barna før jeg gikk ut. Ikke når jeg nesten akkurat har stått opp. Langt utpå dagen. Jeg er litt forvirret. Tar litt tid det også. Å lære denne forandringen å kjenne. Å lure den inn i rytmen min. Den innebygde sådan. Små ting tenker du? Da har du ikke hørt dette enda. Jeg var vant med at de voksne sang for meg i det de la meg i vogna mi etter lunsj. For de visste at jeg trengte det. For å finne roen.

De glemte visst å fortelle dette til dere nye som er her. De glemte visst også å si at favorittsangen min er ”Se min kjole”. Som de pleide å synge nesten hver eneste samling. Og titt og stadig også mens jeg skiftet bæsje bleien. De visste at jeg ikke syntes det var så morsomt å ligge så lenge i ro som dette kunne ta. Så jeg er urolig nå. Vil opp fra stellebordet. For du er stille. Jeg liker ikke det. Bryr meg ikke om at det blir skittent rundt meg og at du ikke er ferdig. For ferdig, det er jeg.
Vi pleide å sitte ved mindre bord under lunsjen. Tre av disse for å være nøyaktig. 1,2,3. Det var stille og rolig, mange av oss trengte dette. Endret allikevel. Til et bord. Et stort bord. Hvorfor? Føles som om jeg er kommet til en helt ny plass. Desto mindre jeg er, desto større og kraftigere føles en liten endring.

Jeg ser stadig Anne og Henrik ute. Sammen med barna på en annen avdeling. Synnøve er visst ikke her mer. Birgitte som pleide å være her når noen var borte, er også der. Der ute sammen med de andre barna. Jeg vil til henne, men hun kan ikke nå. Skulle ønske bare en av de som var her før, kunne komme tilbake. Tilbake til meg. Hvorfor endre på så mange ting? Alle tingene jeg har nevnt fungerte kanskje ikke perfekt. Men det ble jo aldri gitt tid til å få det til å sette seg heller. For deg. For meg så var dette allerede innebygd i kroppen min.

Disse viktige rutinene mine. Kanskje måtte noe endres. Kanskje var det slik at de voksne må bytte på hvor de jobber. Men måtte alle det? De var jo årsaken til akkurat min trygghet. Kanskje ville bare en av dem ha vært nok til å bringe min hverdag videre tilnærmet slik den var. Om de fikk lov av den nye sjefen på avdelinga. Jeg synes egentlig han burde ha tilpasset seg oss og ikke omvendt. For jeg har vært gjennom min tilvenning jeg. Urettferdig at må gjøre den på nytt. Endringer som er drastiske er slett ikke fantastiske, det synes nå jeg.

mandag 20. juni 2016

Hele barnet, det å være menneske!

Stortingsmeldingen ”Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen”, er noe som har støtt mot et fjell av kritikk. Og det er vel ikke helt ubegrunnet. Den inneholder mange av de faktorene som jeg har fryktet, selv om det neppe er bevisst. Barnehagen må ikke tilnærme seg skolen i en slik grad. For barnas del!

Begrepet ”omsorg” har allerede etter min mening alt for liten plass i rammeplanen. For at barna skal bli skoleklare, så må hele barnet være klar. Og da holder det ikke bare å jobbe med språk, matematikk og begynnende lese og skrivekunnskaper i form av lek med bokstaver.

Og for all del, jeg har ikke noe i mot å kartlegge barn der det er sannsynlig at det er snakk om et barn med utfordringer være seg språklig eller sosialt. Men en massekartlegging med progresjons planer opp og ned i mente? Helst ikke.

Hva vil dette kreve? Jo det vil kreve mer enn hva vi har ressurser til. Man vil gjerne si at kun en av tre ansatte i barnehagen er barnehagelærere. Og de som er barnehagelærere vil med dette måtte bruke enda mer tid til planlegging, eller i dette tilfellet: evaluering. Mer tid borte fra barna.


Man bygger et hjem ut i fra de forutsetningene man måtte ha. I didaktisk planlegging så er det noe som heter menneskelige forutsetninger og praktiske forutsetninger. Man bygger på de styrkene man har. Vi har mange dyktige mennesker som jobber i barnehage, la oss bygge videre på dette. Det som er her og nå.

Jeg vil lære barna å forstå sine egne følelser. Jeg vil lære dem om empati og sympati. Jeg vil lære dem å bli selvstendige under påkledning og måltider. Jeg vil lære dem å ta vare på hverandre, der de ser betydningen av å være sammen i ei harmonisk gruppe. Jeg vil også stimulere språk samt ha skoleforberedende aktiviteter med førskolebarna. Men først og fremst så vil jeg lære barna om de tingene som de er interesserte i.

Jeg tror barn allerede i barnehagealderen utvikler en stor del av sin personlighet og de videreutvikler interesser. Dette er basert på deres egen motivasjon, der de oppmuntres av de voksne til å holde på med sitt interessefelt. Med enda mer struktur på ”opplæringen” i barnehage, så frykter jeg en følelse av å være en del av en fabrikk. Det er ikke en god følelse det. La barna få bruke barnehagetiden til å lære seg selv å kjenne og hvilke interesser de har. Kun slik vil de være skoleklare.

onsdag 18. mai 2016

Høyre og venstre sangen

Vi tramper med vår høyre fot, høyre fot, høyre fot,
vi tramper ned litt skrot.
Vi løfter opp vår høyre hånd, høyre hånd, høyre hånd,
man kan gå tur med hund i bånd. Med hånda kan man kjenne (bevegelser i lufta).
Så tar vi på vårt høyre øye, høyre øye, høyre øye, 
dette er veldig nøye. Med øyet kan vi se.
Så tar vi på vårt høyre øre, høyre øre, høyre øre,
med dette kan vi høre. Kommer det en bil?
Vi trommer på vårt høyre lår, høyre lår, høyre lår,
og flott musikk vi får. Så setter vi sykkelen fra oss å går. Da må vi på venstre side.

Vi tramper med vår venstre fot, venstre fot, venstre fot,
vi tramper ned litt skrot.
Vi løfter opp vår venstre hånd, venstre hånd, venstre hånd,
man kan gå tur med hund i bånd. Med hånda kan man kjenne (bevegelser i lufta).
Så tar vi på vårt venstre øye, venstre øye, venstre øye, 
dette er veldig nøye. Med øyet kan vi se.
Så tar vi på vårt venstre øre, venstre øre, venstre øre,
med dette kan vi høre. Kommer det en bil?
Vi trommer på vårt venstre lår, venstre lår, venstre lår,
og flott musikk vi får. Så setter vi oss ned og hviler. 

mandag 2. mai 2016

Barnehagen + foreldre = et lykkelig barn

Vi er blitt flinkere til å få frem hvordan barnehagene jobber. Gjennom artikler og kronikker så når vi ut til allmennheten med ulike synspunkter og verdier som vi står for. Vi har blitt mye flinkere til å få frem hvordan vi jobber med hele barnet. Hele mennesket. Alt fra motorikk, sansestimulering, språkstimulering og sosial utvikling, til hvordan barnet har tilegnet seg kunnskap angående hvordan de kan håndtere konflikter og ikke minst egne følelser.


Men, og dette mener jeg helt oppriktig. En barnehage blir aldri god uten å ha engasjerte foreldre som både setter krav til barnehagen, men som samtidig viser forståelse og anerkjennelse. Jeg har møtt utallige flotte og gode foreldre gjennom mine år i praksisfeltet. Utallige. Og samarbeidet med foreldrene er så viktige, at jeg nå vil rose dere. Dere som har eller tidligere hadde barn i barnehagen. Dere som alltid viser engasjement for barnet deres.

Jeg tenker på dere som ler sammen med oss når vi har satt feil lue på barnet ditt, samtidig som barnet også fant dette morsomt. "Jeg visste at det ikke var min lue mamma, men det var så morsomt at Stian tok feil og ga den til meg". Jeg tenker på dere som også synes det er greit at jeg også ler sammen med dere når det ligger solkrem i garderobekurven i midten av desember. Det er lov, vi er mennesker. Både vi og dere. Men sammen er vi sterke, for vi vil alle det som er best for barnet. Og ettersom dette er et felles mål, så er det så ufattelig viktig å huske på dette. Respektere hverandre. Lytte til hverandre.




Kravene for hva barn skal lære i barnehagen er stadig økende, og kravene til foreldre ser ut til å øke i samme tempo. Så hva er bra nok? Barns atferd blir ofte mer eller mindre automatisk knyttet til foreldrerollen. Ja, klart det kan ha en sammenheng. Klart det kan være vold, seksuelt misbruk og vanskjøtsel involvert. Men det må ikke være det.

Heldigvis er de aller fleste foreldre også veldig gode foreldre. Men de vet det kanskje ikke alltid selv? Hvor er det flott å få en slik anerkjennelse? I barnehagen tror nå jeg. Her møter vi førstegangsforeldre som er både usikre og nervøse. Veiledning og tilbakemeldinger på det som er bra, er utrolig viktig.
Hvor viktig er nå dette samarbeidet mellom barnehagen og foreldrene? Jeg vil si at det er nesten like viktig som et samarbeid mellom mor og far, og spesielt i tilfeller der de ikke er sammen. Som alle vet så påvirkes barn veldig av konflikter mellom foreldrene. Men de kan selvfølgelig også påvirkes om barnehagen og foreldrene ikke har et optimalt samarbeid. Og det er ikke noe vi skal være snar med å fordele ut skyld for, et samarbeid går nemlig begge veier.
Jeg har nemlig veldig stor tro på respekten i slike samarbeider. Respekter meg og jeg respekterer deg, og motsatt. Greier vi å møtekomme foreldre på en god måte fra dag en, der vi anerkjenner deres ønsker, så tror jeg på et blomstrende samarbeid. Å anerkjenne betyr at vi respekterer ønsker og meninger. Og samtidig er vi som barnehage nødt til å være tydelige om det er ting vi ikke klarer å møtekomme, og ikke minst HVORFOR. Det vi i barnehagen tenker er en selvfølge, det vet ikke foreldrene. Og motsatt.
Jeg er takknemlig for alle gode foreldre jeg har møtt. Jeg er takknemlig for alle de gangene det huskes skifteklær, bleier, solkrem, kuldekrem, matpakker og regntøy. Jeg er takknemlig for alle gangene månedsplanen er lest, og årsplanen likeså. Jeg er takknemlig for alle flotte foreldremøter der engasjementet og barnas utvikling og behov har vært i fokus. Jeg er like takknemlig for alle foreldresamtaler der det har regjert en uomtvistelig enighet rundt barnets videre behov og utviklingsmuligheter. Jeg er ikke minst takknemlig for de gangene jeg har feilet, der dette har blitt vist forståelse for. Jeg er takknemlig for vår åpne tone, der absolutt alt kan diskuteres. Slik blir vi i barnehagen også bedre. Og barna blir lykkeligere.

fredag 8. april 2016

På gjensyn bestemor, jeg vet at vi ses igjen!

Jeg glemmer ikke den dagen. Solen glinset i det lille som var igjen av snø, samtidig som det var vått overalt. Det var vår. Humøret var på topp i hele barnegruppa vår. Plasking i sølepyttene var tillat, og det var det ingen av oss som klaget på. Dette var like etter lunsj. Det var det som var så merkelig nemlig, at bilen til mamma plutselig kom sigende inn på parkeringsplassen. Jeg ble stående ved porten å se etter henne. Hun kom liksom aldri ut av bilen, hun bare satt der. Jeg kunne se at hun beveget seg der inne. Som om hun ristet.

Da hun kom ut, så skjønte jeg med en gang at noe var galt. Det var ikke bare det at hun kom mye tidligere enn vanlig for å hente meg, det var noe mer. Hun hadde solbrillene på, men jeg kunne likevel se at begge kinnene var våte. "Mamma, hvorfor gråter du?", klynket jeg mens jeg selv kjente at redselen var i ferd med å bli veldig, veldig stor. Det er noe med det. Å ikke vite.

Mamma satte seg rolig ned på kne foran meg etter at hun var kommet inn porten. "Det går bra" sa hun, samtidig som jeg visste at det ikke var sant. "Vi må dra nå", var det neste hun sa, og det neste jeg husker er at jeg satt i baksetet på bilen. Alt før den tid er tåkefylt. Så mye angst at hele minnet mitt er fylt med noe grått og bølgende foran øynene mine. Kanskje var det til og med slik jeg følte det da.

Jeg spurte mamma på ny i bilen om hva som var galt. På ny fikk jeg ikke annet svar enn at det gikk bra. "Ikke tenk på det vennen", sa hun, mens hun smilte tappert. Men fasaden var nødt til å sprekke. Før kjøreturen var over, så greide hun ikke holde det inne mer. Hun måtte stoppe. Jeg husker ennå busslommen som vi stoppet på. Dama med den røde jakken som så forskrekket mot bilen vår. Samtidig som mamma gråt. Og gråt. Og gråt.



Mamma ble rolig igjen. Jeg tror det hjalp å gråte. Hadde jeg bare visst hvorfor hun gjorde det, så hadde jeg ikke vært så redd. Å ikke vite er det verste. Hun forstod det da. At nå måtte hun fortelle hvorfor hun var så trist. "Bestemor ligger på sykehuset. Hun er syk. Veldig syk. Vi må dra dit for å si farvel til henne".

Sjokket. Trist. Forundret over det hele. Liv og død, jeg er bare fem år. Ikke så mye av dette jeg forstår. Jeg mener, jeg har aldri opplevd at noen jeg vet hvem er har dødd. Hva skjer da? Hvor skal bestemor? Jeg har så mange spørsmål. Så mange flere enn mamma kunne gi meg svaret på. Hun var jo også i sjokk. Hun var i sorg. Dette var uventet på henne også, for bestemor var jo blitt bedre fra sykdommen ganske nylig.

Jeg vil aldri glemme det siste bestemor sa. "Aldri la noen bestemme hva du vil bli jenta mi. Det er det du selv som skal bestemme". Og den klemmen. Hun var kanskje i ferd med å reise, men tilstedeværelsen hennes var varm da også. Min bestemor, akkurat som hun alltid hadde vært. Bortsett fra at hun nå lå i en fremmed seng med fremmede klær.

Jeg var ikke der da bestemor reiste etterpå. Da var jeg å kjøpte is med min gudmor. Hun kjente ikke bestemor så godt, men hun kom dit for å være litt sammen med meg. For mamma gråt så mye. Jeg syntes det var veldig flott å være med gudmor akkurat nå. For å kunne tenke på noe annet.

Mamma var veldig sliten. Barnehagen var så viktig for meg nå. Ikke viktigere enn mamma, det kunne den aldri bli. Men viktig fordi her kunne jeg være meg selv akkurat nå. Jeg kunne ta avstand fra sorgen vi gikk igjennom hjemme når jeg hadde behov for det, men samtidig så var det noen voksne jeg kunne prate med hele tiden. Som visste hva jeg gikk igjennom. Som visste at jeg trengte å få prate om tingene med noen som ikke selv var i sorg.

"Hvor drar man når man dør?", husker jeg at jeg spurte Karin som jobber i barnehagen. "Hva tror du selv da?", spurte hun rolig tilbake. Mens hun strøk meg forsiktig på kinnet og ga meg et omsorgsfullt blikk. "Jeg tror man havner i himmelen", svarte jeg. "Og at bestemor nå er en engel som passer på meg der oppe i fra". "Det synes jeg du skal tro på. Ikke la noen bestemme hva du selv skal tro på", sa Karin. Det føltes som det var bestemor som talte til meg. Ettersom hun hadde sagt dette med at jeg måtte bestemme selv hva jeg skulle bli.

Jeg lærte virkelig mine egne følelser å kjenne nå. De voksne hadde mange samlinger hvor vi kunne prate om dette med å være trist. De delte egne erfaringer samtidig som de var veldig lydhøre. De presset oss aldri. De presset aldri meg heller. Jeg fikk si hva jeg ville, og jeg fikk la være å si noe de gangene jeg ikke ønsket det. De fant meg ute når jeg satt alene. De satt med meg når jeg ønsket det, og de passet på at jeg fikk sitte i ro med tankene mine når jeg ønsket det. Akkurat som om de hele tiden visste hva de skulle gjøre. For å hjelpe meg under sorgen min. Bilen til mamma kunne jeg se ankomme parkeringsplassen. Jeg visste at hun enda var litt trist. Men jeg var ikke redd nå. For nå visste jeg jo hvorfor. Og dette hadde vi pratet mye om, både i barnehagen og hjemme. At å være lei seg er lov. Å vise følelsene sine er faktisk noe av det viktigste som finnes det.

Trine, som også jobber i barnehagen kom bort til meg og mamma. Mamma beklaget at hun hadde vært litt glemsk angående noe skifteklær de siste dagene. "Det gjør ingenting. Jeg har full forståelse for hva du går igjennom nå, så det er ikke noe å tenke på". Jeg så at mamma ble lettet. Jeg så også at leppene hennes skalv litt samtidig som hun smilte. Trine fortsatte: "trenger du å prate litt, så kan vi godt gå inn på et rom å ta oss en kopp kaffe".

Mamma lyste opp. Hun gråt. Men det var annerledes. Det var som om jeg kunne se at hun ble mye lettere. Ikke så anspent. Jeg er god på kroppsspråk jeg. Jeg ble igjen ute å lekte med ei venninne. Det var så godt å se mamma komme smilende ut døra igjen. "Var det godt med kaffe mamma?", spurte jeg. Før hun rakk å svare, så spurte jeg: "og var det ikke godt å kunne prate litt med Trine?". Mamma bøyde seg rett ned å klemte meg. Jeg kjente de varme tårene hennes trille ned på panna mi. Men det føltes godt. Det var den beste klemmen noensinne. Da vi kjørte hjem husker jeg at jeg sa høyt: "på gjensyn bestemor, jeg vet at vi ses igjen".

fredag 18. mars 2016

Evig varer barndommens vennskap!

Kari og Gunnar var begge fem år, og de gikk i den samme barnehagen. Barnehagen het Kykkelimåsen, og den lå langt, langt borte.

Husene de bodde i, var også nært hverandre. De bodde i en vei som het Klirre Kling Kokos veien. Kari bodde i Klirre Kling Kokos veien 4 og Gunnar bodde i Klirre Kling Kokos veien 8. Kari hadde lært seg å vite hva klokka er. Hun hadde til og med lært seg å bruke en underlig klokke som hun kalte for måle – klokka. Denne klokka kunne vise hvor mange sekunder det tok for henne å gå til barnehagen og hvor lang tid det tok for henne å spise opp brødskiva si med leverpostei.

Gunnar hadde ikke lært seg å vite hva klokken er enda, men han var stolt over at han var den raskeste i hele verden til å springe og til å klatre. En dag da Gunnar var på besøk hos Kari, så bestemte de seg for å dra hjem til Gunnar istedenfor. For nå hadde de lekt lenge med Kari sitt fine kjøkken og kopper, så nå ville de dra til Gunnar for å leke med bil – banen hans.

Kari tok frem måle – klokka, og ville måle hvor lang tid det tok. Da de var kommet frem til Gunnar’s hus, så ropte plutselig Kari: ”24 sekunder!!! Gunnar? Skal vi telle i lag frem til 24?” Gunnar ble helt stille, og så ned i bakken. Og så sa han: ”okei da”! 1,2,3,4,5,6,7,8,9,10 telte de i lag. Men Når Kari telte videre og sa ”11, 12, 13..”, så sa Gunnar ”10e en, ”10e to, 10e tre”. ”Hihihi, din dumming. Du kan jo ikke telle, sa Kari mens hun flirte.

Gunnar ble kjempelei seg, og begynte å gråte. ”Men jeg er mye raskere enn deg å springe og til å klatre. Du klarer jo bare så vidt å klatre opp i det aller minste treet i hagen din kjempedumming”, skrek Gunnar mens han sprang inn i huset sitt og låste døra. Nå ble Kari også kjempelei seg, og hun sprang tilbake til sitt hus mens hun ropte ”Jeg vil aldri mer være din venn Gunnar”!

Det gikk flere dager uten at de to vennene pratet med hverandre. Foreldrene spurte dem om hvorfor de ikke lekte sammen, men ingen av dem hadde lyst til å fortelle noe. Kari satt alene på rommet sitt og lekte med kjøkkenet og koppene. ”Huff, det er jo ikke like morsomt å leke alene, som det er å leke sammen med en venn”, tenkte hun mens hun sukket høyt. Hun syntes heller ikke det var like morsomt å klatre alene i treet i hagen. Hun var vant med at Gunnar pleide å hjelpe henne med å klatre opp. ”Huff, Gunnar er jo god til å klatre, så han er jo ikke dum bare fordi han ikke kan klokken enda”, tenkte hun mens hun la seg ned på gresset i hagen.

Gunnar satt alene å lekte med bil – banen, og han tenkte akkurat det samme som Kari, nemlig at det var jo ikke noe gøy å leke alene. Det er jo mye morsommere å ha venner å leke med. ”Kari er jo ikke dum bare fordi hun ikke er så god til å klatre eller å løpe. Hun kan jo klokken og alt sammen. Skulle ønske at jeg også kunne klokken”, tenkte Gunnar og la seg ned i sengen litt, og da kom det også en liten tåre på kinnet hans.

Dagen etterpå så kom de to tidligere vennene ut av husene sine samtidig. Da de oppdaget hverandre, så de begge to ned i bakken, for de ville ikke se på hverandre.

Kari tok etter ei stund frem måle – klokka si for å måle hvor lang tid hun stod i ro. Plutselig så glemte hun seg av og ropte ”24 sekunder!!” Så ble hun plutselig mye stillere i stemmen og sa ”oi.. jeg skulle jo ikke si noe til han”. Hun så ned i bakken igjen, men hørte plutselig at noen flirte kjempehøyt. Det var Gunnar som ikke klarte å være stille lengre, for han syntes det var så morsomt at Kari skulle rope ut 24 sekunder, når det var akkurat 24 sekunder hun hadde målt at det tok å gå fra huset til Kari og frem til huset til Gunnar. Bare at nå stod de helt i ro på hver sin trapp.

Kari klarte heller ikke å la være å flire. Og så gikk de mot hverandre og møttes midt mellom husene sine, og møttes altså utfor Klirre Kling Kokos veien 6. ”Jeg er så lei meg Gunnar, jeg mente ikke å være slem”, sa Kari. ”Det er helt greit det Kari, jeg mente heller ikke å være slem, jeg ble bare så lei meg når du flirte fordi jeg ikke kunne telle lengre enn til 10.”

”Men Gunnar, jeg kan hjelpe deg med å lære å telle helt til 24, og jeg kan også hjelpe deg å lære hva klokken er”! ”Kan du virkelig det?”, spurte Gunnar. ”Ja visst”, sa Kari. ”Men på en betingelse: du må lære meg å bli flinkere til å klatre”!

Ja, det syntes Gunnar var en kjempegod avtale. ”La oss aldri krangle mer”, sa de begge to samtidig, mens de ga hverandre en klem.

torsdag 10. mars 2016

Et innestengt rop om hjelp fra et utestengt barn!

Nattens mulm og mørke.. tusser og troll. Ingenting.. INGENTING skremmer meg mer enn tanken om å være alene. Alene uten andre barn på min egen alder. Kanskje er det derfor jeg aksepterer å bli utestengt fra leken til tider? fordi det tross alt er mer gøy å leke i nærheten av andre barn, enn det er å være helt alene. Sårende ord som kommer som hammerslag mot mitt øre.. "du får ikke komme til meg på besøk". "Du ser rar ut". "Du lukter alltid så fælt".

Men på den annen side så er jeg bare et lite barn. Har jeg egentlig livserfaring nok til å vite bedre? kanskje er jeg bare blitt vant med at det skal være slik. Ikke vet jeg.. jeg vet bare at jeg ofte ligger våken om kveldene. Tenker.. gråter. Av og til om hverandre, mens jeg forsøker finne svar på mysteriet: "hva er galt med meg?". For selvfølgelig er det jo det jeg tenker. At feilen ligger hos meg. Jeg har jo ikke levd lenge nok til at noe som helst kan prelle av meg. Ikke har jeg levd lenge nok til at jeg har opplevd at det langvarig har vært slik at jeg ikke har blitt mobbet.

Nettene var lange.. nei, vent litt. De var korte. For jeg ville ikke alltid våkne. Gråtkvalt og fortvilet kunne jeg sitte i bilen på tur til barnehagen. "Hva feiler det ham?", var det mange som lurte. Men jeg klarte ikke fortelle. Hvorfor? Fordi ingen hadde gitt meg verktøyene til å forklare dette med ord. Hverken følelsene jeg hadde eller hva som egentlig foregikk. Å forklare utestenging er ikke lett.

Barn er ikke onde, men det betyr ikke at de ikke kan gjøre slike ting godt skjult. Hvisking og tisking.. aldri mens de voksne hørte på. De vet bedre. De vet hvordan de kan lure dere, og derfor har de klart det også. Vi barn er ikke onde, men vi er smarte. Du skal ha et godt trent øye for å fange dette opp. Og så må du i tillegg se alvoret nok i situasjonen til å få med deg de andre voksne til å ha fokus på å rette dette opp, før det går for langt. En kultur er smittsom, det er også en ukultur. Stopp spredningen før vi er infiserte.

Jeg er i ferd med å miste all selvtillit og selvfølelse. Dette er nemlig noe som skapes av livserfaring og nesten all min erfaring knyttet til andres meninger om meg, er jo negativ. Hvordan kunne det bli slik? Kjære voksen, har du et svar å gi meg, og da gjerne før jeg er fri for tårer.


Jeg er så lei meg kjære barn, men svaret er vanskelig å gi. Jeg har trodd at jeg gjorde alt som stod i min makt, men jeg har likevel ikke strekt til slik jeg burde. Ledermøter, pauser, HMS møter og planleggingstid. Alle er viktige! Det er ikke det. Men når det er HMS møter der sikkerheten diskuteres, samtidig som det er akkurat tilstrekkelige øyne til å følge med på at dere ikke fysisk skader dere i ute tiden. Ja, da sier det seg selv at det å få øye på mobbing og utestenging, det er ikke enkelt. Flere voksne, ja takk! Jeg jobber med mange dyktige voksne, som du også er så glad i. Men vi har ikke alltid prioritert å være mange nok til stedet der det har vært viktig. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt for at vi velger å prioritere annerledes fremover med de ressursene vi har tilgjengelig.

I barnehagen lærer dere om tall, former og bokstaver. Vi har mange aktiviteter som gir dere forbedret grovmotorikk og finmotorikk. Dere sansestimuleres til det ytterste. Men samtidig er dere så små mennesker, at dere i tillegg burde få lov til å være der for å lære om dere selv og om alle dere har rundt dere. Forståelse skaper respekt. Respekt skaper et godt fellesskap. Jeg håper bare politikerne som du sikkert ofte hører oss voksne prater om, også velger å prioritere en høyere bemanning inn i barnehagen. For kvaliteten er der, hadde bare voksentettheten vært tilstrekkelig.

Aktivitetene jeg har nevnt for deg ovenfor er viktige med tanke på skolestart. At du skal bli skoleklar. Men jeg er også overbevist om at vår jobb i barnehagen er å hjelpe dere til å bli selvstendige nok. Det dreier seg ikke bare om praktiske ting som påkledning og det å smøre på brødskiva deres selv. Det handler også om å lære dere å fungere sammen sosialt i ei gruppe. Dere vil ikke lære om dere vantrives. Ikke på skolen, men ei heller i barnehagen. Skolene sliter med mobbing og mobbing starter i barnehagen etter min mening. Da er det også her nede at vi må starte forebyggingen.

Heldigvis ble dette oppdaget. DU ble oppdaget. De som stengte deg ute ble oppdaget, og hva som måtte være filosofien videre ble oppdaget. Systematisk og målrettet gikk vi til verks. Ja, vi. For alle var med på dette. Ikke bare de voksne, men dere barna også. For man kan ikke få bukt med slikt uten å involvere andre. Både for å fjerne uønsket atferd, men også for å forebygge. Vi lærte om hverandre.. vi lærte av hverandre. Vi lærte om følelser og ikke minst så lærte vi om hverandres følelser. For barn er ikke onde. Å forstå smerten som dere som små mennesker kan påføre andre små mennesker.. ja, det er en forståelse som gir dere en helt ny dimensjon angående å forstå verden utover bare seg selv. Og nei, foreldrene deres hadde ikke skylden. Barn mobber, voksnes ansvar. Ansvaret må være å hjelpe dere å rette opp i disse i ettertid, der forebyggingen ikke strakk til.

Jeg vil fremover forsøke å forebygge utestenging og mobbing helt nede på bunnivå. Ja, så langt nede i kjelleren at vi som voksne skal stå sammen om denne filosofien. Vi skal ikke lengre si "wow" når noen forteller om dyre reiser eller om fancy moteklær. Vi skal ikke lengre la være å gripe inn med veiledning for dere når den ene sier at "du er ikke bestevennen min". Som voksen er dette lett å tolke som uskyldig, ettersom ikke alle er bestevenner, men har mange venner. For deg som barn kan dette derimot være ufattelig sårende. Dette er ofte noe dere sier til hverandre ved en uskyldig uenighet, der dere ikke vet hvordan dere skal håndtere den. Mens resultatet er hjerteskjærende for den ene parten, der rollene ved neste anledning kan være byttet på. Jeg vil tørke tårene for dere om uhellet skulle være ute, men jeg vil også gripe inn med nødvendig hjelp og støtte, slik at faren for gjentakelse er lavere.

Jeg har det mye bedre nå kjære voksne. De som stengte meg ute, de ble ikke selv utestengt. Uthengt ble de heller ikke. Heldigvis. Jeg ønsket jo ikke dem noe vondt jeg. De voksne jobbet sammen med oss om dette på en måte som ikke skapte syndebukker. Skapte ikke monstre. De ga alternativer. Når er det greit å si at man vil leke alene? Når er det ikke greit å utelate noen? Å skape et monster ved en slik anledning ville ikke ha ført noe godt med seg. Det ville bare ha snudd på flisa. Mobberen ville ha blitt det nye offeret. Den som følte at noe måtte være galt.. med en selv. Og slik ble det ikke.

Vi ble ikke bestevenner alle sammen, men vi lærte å respektere hverandre. Både hverandres interesser og følelser. Hverandres likheter og ulikheter. For disse er det mange av i verden og det vil det alltid være. Jeg pleide bli veldig såret når mange sa at de skulle dra til Disneyland eller til syden på ferie, mens mamma og pappa ikke har råd til å ta meg med dit. Men jeg har lært at dette kan være vel så bra. Og det er mange som meg også.

Starten på historien var forhåpentligvis et mareritt. Forhåpentligvis ble dette oppdaget raskt i din barnehage? Vær modig, stå frem. Tør å si at dette foregår og tør å ta tak i dette. Ikke vær redd for at dette vil skape et dårlig rykte. For sannheten er at mobbing og utestenging foregår overalt. En god barnehage oppdager dette, og ikke minst så tar de tak i dette. Feilen ligger ikke i å innrømme at dette skjer, men å lukke øynene. For barn kommer ikke til å rope dette ut høyt. De holder det innestengt samtidig som de blir utestengt.