Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

onsdag 20. september 2017

Sammen er vi sterke! Vi trenger et mangfold av egenskaper og personligheter i barnehagen!

Hei! Jeg heter Albert og er hele fire år stor. Jeg går på en avdeling sammen med 17 andre barn. noen er litt mindre og er bare tre år, mens noen er så stoooore at de er blitt fem år. det blir jeg neste gang jeg har bursdag. Jeg skal løpe å leke her ute nå, for Petter har begynt å leke sammen med veldig mange andre barn. Han løper rundt og bruker begge hendene til å late som om han har dragevinger, mens han forsøker å "fange" barna. Oi, oi, oi det er gøy når han leker med oss på den måten. jeg tror at han tror han er en ekte drage. for han blir så annerledes. og det er morsomt. jeg må dit. Takk og pris for Petter. Takk og pris for lekeren. Men oi da.. der falt Anna.

Ja, Anna heter jeg. Jeg er tre år og har nylig begynt på storbarnsavdelinga. Jeg trives veldig godt, selv om det nye også er litt skummelt. Jeg sover fortsatt lur i barnehagen, og det er kun når jeg sover at jeg bruker bleie. Jeg liker å gå på do når jeg er våken, men det føles tryggest å ha bleie på når jeg skal sove. Jeg har litt vondt nå etter å ha falt. Skrubbsår på knærne og det svir også i hendene. Wenche så meg da jeg falt. Hun gjør ofte det hun kjære Wenche. Ser meg. Nå plukket hun meg opp slik at Petter kunne leke videre med resten av barna. Hun tok meg på fanget og spurte om det gikk bra, før hun deretter fortalte at hun så meg falle.

Bare det at jeg ble sett, var til stor hjelp. Da gjorde det straks litt mindre vondt. Wenche sier at hun har litt dårlige knær og også en vond rygg. Så hun greier ikke løpe med oss slik som Petter gjør. Men det gjør ingenting, for hun ser så mye. Hun vet så mye om alle oss barna, og det er akkurat som om hun kjenner meg mest i hele verden. Ja bortsett fra mamma og pappa da. Av og til må jeg spørre henne hva hun egentlig gjør der hun sitter. "Jeg observerer" sier hun med et varmt smil da. Takk og pris for Wenche. Takk og pris for observatøren.

Wenche fulgte meg inn til Bente, for hun var allerede inne å skiftet bleie på Sunniva, mens Sunniva ble med Wenche ut og fulgt tilbake inn igjen i den morsomme leken. Jeg derimot var sliten nå. Leken tok på, men på en god måte. Bente fant først frem plaster til meg, som hun klippet i akkurat riktig størrelse. Deretter hjalp hun meg bort til doen før jeg skulle få bleien på. For nå ville jeg sove, for lunsj hadde jeg allerede spist før vi begynte å leke. Bente snakket med meg hele tiden mens vi var på badet. Jeg følte at vi var sammen, istedenfor at det var noen som bare ga meg et plaster og ny bleie. For da føler jeg meg så liten, men aller mest usynlig. Når jeg ikke blir snakket med, der jeg også har muligheten til nettopp det. Å snakke.


Det var godt å komme i vogna mi nå. Bente tok seg til og med tid til å synge ei vuggevise for meg før jeg sovnet. Sovnet med en følelse av å være trygg og elsket. Bente er så tålmodig med meg. Så tålmodig med alle. Selv om mange av de voksne virker litt stressede av alt som skal gjøres, så er Bente rolig. Så rolig at det smitter over på de andre voksne også. Takk og pris for Bente og takk og pris for tålmodigheten. Samtidig hadde det blitt litt knuffing i leken ute, den som Petter hadde startet og som fortsatt var en lek hvor veldig mange barn enda befant seg.

Jeg heter Torbjørn og er fem år og jeg går på naboavdelinga til Anna og Albert. Og det er fint, for jeg liker de voksne på naboavdelinga også, og så har jeg mange lekekamerater der. Slik som Simen. Men nå hadde Simen ertet meg med å si at jeg ikke så ut som en drage i leken, og at han var en mye større og sterkere. Jeg ble sint. Så sint at jeg dyttet Simen slik at han falt. Andreas som jobber på min avdeling fikk med seg dytten. Heldigvis for meg, så fikk Wenche med seg at jeg hadde blitt ertet først, og dette kom hun og fortalte Andreas i det han begynte å snakke til meg. For da ble også Simen bedt om å komme bort til oss, og da føltes det ikke så urettferdig.

Andreas snakket med oss om hva som skjedde. Han snakket med oss og ikke bare til oss. Samtidig som han ikke ropte til oss, så snakket han likevel bestemt. Om hva som er greit og hva som ikke er greit. Simen fikk beskjed om at slik erting var ikke greit og ble spurt om hva han hadde følt hvis noen andre hadde sagt til ham at han ikke lignet på en drage. Mens jeg fikk beskjed om at dytting ikke var greit, og at jeg heller måtte komme til ham eller en annen voksen om jeg ble ertet igjen. Jeg fikk og beskjed om at å bli sint er greit, men at det var handlingen min da jeg var sint som ikke var greit.

"Tramp heller ut av leken og kom å fortell hva som skjedde neste gang", sa Andreas. Vi hørte på ham, noe alle barna pleide å gjøre. Det er betryggende med klare rammer og regler. Takk og pris for Andreas, og takk og pris for autoriteten. I det vi gikk tilbake inn i leken igjen, så fikk Tommy beskjed om å bli med Sissel inn å skifte bleie. Sissel jobber egentlig ikke på Tommy sin avdeling, men hun hadde sett på lista på badet at han enda ikke hadde vært inne etter lunsj å fått ny bleie.

Tommy heter jeg. Tre år og sterk som en drage. Elsker drageleken. Faktisk så mye at jeg hadde veldig lite lyst å forlate den akkurat nå. Men jeg hørte etter. Fordi bleien var full, men først og fremst fordi Sissel sa at vi skulle være lynkjapp slik at jeg rakk å leke videre etterpå. Så jeg løp inn, og Sissel kom like bak. Jeg liker Sissel. Hun er så rask. Hun hadde allerede ordnet kjøkkenet etter lunsjen og hengt våte klær inn i tørkeskapet. Og enda hadde hun rukket inn på badet for å se på bleielista. Wow! "Der" sa hun, og jeg løp rett ut til de andre.

Når jeg har god tid så liker jeg best at Bente skifter på meg. Spesielt om jeg er litt sliten. Og da pleier jeg å peke på henne og si at jeg ønsker henne akkurat nå. Selv om Sissel er den som ber meg komme da, så synes både hun og Bente at det er greit å bytte. Det er jeg glad for. Men nå var Sissel best. Jeg er dragen Tommy og skal ut i leken igjen. Takk og pris for Sissel og alle systemene hun har så god kontroll på. Takk og pris for systematikeren.

"Alle på gul blokk kan komme hit nå", var det en stemme som ropte. Det var Hanne, den sjette og siste voksne som jobber her på gul blokk. Gul blokk er begge de to storbarnsavdelingene. Hun hadde tatt med seg mange morsomme ting med ut. Plakater av store fisker og til og med et lite mini akvarium hvor det svømte noen bittesmå fisker. Vi hadde temaet "fisk" denne måneden. Et tema som oppstod på grunn av observasjoner gjort av leken til oss barna. Og hvilke bøker vi benyttet mye for tiden. På den måten medvirket vi til temaet. Kjempespennende. Hanne laget ofte slike prosjekter. Takk og pris for Hanne, takk og pris for prosjektskaperen. Hva foregikk nede på småbarnsavdelinga mon tro?

Hei, jeg heter Truls. Jeg er to år og jeg elsker å male. Dette gjorde vi akkurat nå, mens de større barna lærte om fisk ute. Jeg hadde nylig våknet etter en lur i vogna mi, så en rolig aktivitet nå passet veldig bra. Etter en rolig oppvåkning på et fang så klart. Grunnen til at jeg elsker å male, er mye på grunn av Jorunn. Hun jobber her, og hun elsker å sette seg til bordet med oss barna. Både for maling men også for å lage mange gøyale ting. At hun elsker å gjøre det, smitter over på oss. Vi barna merker det vi barna. Om du er der fordi du liker det, eller om er der bare for å være der. Og så er det så rolig når vi maler sammen med Jorunn, for hun er så rolig og avslappet. Fordi hun gjør noe hun mestrer godt, som gjør det lettere for oss også å mestre oppgaven. Takk og pris for Jorunn, takk og pris for kunstneren.

Tonje som er den andre av de fire voksne på småbarnsavdelinga, satt hele tiden og nynnet på sanger samtidig som hun også satt å malte sammen med oss. Det var også veldig behagelig. Ved vasken stod Vegard og Knut, de to siste voksne. De hadde hendene fulle med oppvask mens vi malte. Men de var fornøyde. For ingen av dem var så glade i å male. Eller andre aktiviteter der vi lagde ting ved bordet. Kanskje fordi det ikke var deres sterkeste side? Men det gjorde ingenting, for det likte jo Jorunn og Tonje. Og de var glade for å slippe opprydningen.

Knut var alltid så positiv. Han skøyet sånn sammen med Vegard, at vi barna av og til måtte snu oss mot dem og le litt vi også. Knut var ganske ny her. Men han var alltid så blid. Uansett vær. Uansett om det manglet en voksen en dag. Uansett om ting ble litt hektisk og kaotisk. De andre voksne satte også pris på at Knut alltid så det positive i ting. Takk og pris for Knut, takk og pris for optimisten.

"Men du, jeg har tenkt på en ting", sa Vegard til Knut, og gløttet også bort på Tonje og Jorunn, slik at de også fulgte med samtidig som de malte sammen med oss barna. "Jeg har tenkt litt på påkledningssituasjonen i morges. Kanskje vi kan endre litt på rutinene for påkledningen når vi går ut nå på ettermiddagen?", fulgte han opp med. "Hva om vi samler alle barna på garderobeplassene, og så synger vi litt samtidig som vi kler på?". Knut var selvsagt positiv til dette. Jorunn og Tonje nikket samtykkende, for de var ikke så veldig glade for det kaoset som befant seg da vi skulle ut på formiddagen. Men Vegard hadde mange slike ideer. Han var god til å organisere. Takk og pris for Vegard, takk og pris for organisatoren.

Jammen var det ikke roligere under den neste påkledningen. Tonje som elsker å synge, sang sammen med oss mens de tre andre voksne hjalp oss å kle på oss. Tonje var veldig glad nå. Langt mindre stresset. Og da var det også veldig gøy å synge sammen med henne. Latteren satt løst, og de andre voksne var også avslappede. Jammen gikk det ikke raskere å komme seg ut også enn når vi stresset på formiddagen. Og vi kom glade ut istedenfor utslitte av en stresset situasjon. Takk og pris for alle de voksne, og nå også Tonje. Takk og pris for sangfuglen.

På ettermiddagen var hele barnehagen ute, og stemningen var god. Ute sa Vegard: "Det er jammen godt vi har så mange ulike egenskaper, slik at vi kan utfylle hverandre. Det som er viktig er at vi har aksept for hverandre og at vi vet at alle er forskjellige, og at barna også har ulike behov. Slik at man ikke irriterer seg over at noen er inne og bruker litt tid ekstra på en bleieskift med et barn som trenger det. At vi skjønner at å ha system på badet og kjøkkenet er viktig, og at bleieskift blir gjort, men at den som løper og leker med barna ute, heller ikke er lat, men gjør en viktig oppgave". Kanskje er det ingenting som er viktigere i en barnehage. Å ha aksept for hverandres styrker og svakheter, og kanskje ikke minst personligheter. Problemet er kanskje om noen hele tiden må være autoriteten, om ikke dette er ønskelig. Eller kunstneren. Eller systematikeren. Da er det viktig å dele på dette. Vi må derfor alltid kommunisere med hverandre. Vi trenger hverandre og alle de ulike ferdighetene. Både pedagoger, fagarbeidere og barneveiledere."

søndag 17. september 2017

Jeg er ikke bortskjemt så vær ikke skremt

Tiden ruller. Tiår passerer. Epoker forsvinner. Alt utvikler seg, det gjelder også hvordan du ser på meg. Jeg som er et barn på fire - fem år. Alt var mye bedre før? Nei, selvsagt ikke. På samme måte som dere voksne i dag har mye å lære av tidligere generasjoner, så har de noe de kunne ha lært av dere i dag. Dere som er der for nettopp meg. Mine kjære foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, gudforeldre, tanters tanter og ikke minst dere i barnehagen. Småbarnspedagogikken inneholder myeeeeeeeee. Jeg prøver å strekke armene så høyt jeg klarer, og enda er det ikke nok.

De er ikke bare aktivitetene, som jo også er så flotte. Maling, tegning, klipping og liming. Klatring, løping, hopping og sykling. Eventyr, sang, rim & regler. Turer med lære om natur og miljø. Ja, jeg tror dere skjønner. Det er mye flott. Bare ikke glem noe av det viktigste: kommunikasjonen og relasjonsforståelse. Evnen til å forstå meg selv og andre.

"Nei" og "fordi" er to ord jeg er god på. Jeg er faktisk så god på disse ordene at du får dem ofte i retur ved jevne mellomrom. Dette kan du selvfølgelg ikke gardere deg helt i mot uansett hvor hardt du forsøker. Men en vitkig ting å gjøre, er å forklare. Forklare meg hva som er det riktige å gjøre. Forklare meg hva som ikke er helt greit også. Forklare meg hvorfor vi må ha lue på om vinteren. Hvorfor vi ikke kan dra til bestemor klokken 06.10 på morgenen og hvorfor vi akkurat i dag drar til fjæra istedenfor i skogen på tur. Når jeg helst ville det sistnevnte. Nei kommer det gjerne spontant. Er jeg i ferd med å gjøre noe impulsivt som kan skade meg eller andre, så er det lett at det skjer. ALLE gjør det. Dere er ikke perfekte dere voksne heller. Men forklaringen til bruken av nei, må alltid etterfølge. Alltid.


Kjedelig. Tungt. Ensformig. Dette er nok ord som dere voksne tenker om all denne forklaringen. Inne i dere. Men for meg er det så viktig. Blir jeg bare dratt med på en tur jeg ikke vil på uten en god forklaring, eller fjernet ut av en lek fordi jeg ødelegger. Så vil jeg bare bli frustrert og sint. Og det er ingen tjent med. Tro meg. Jeg må ha forklaringer og i tillegg har jeg behov for solide diskusjoner.

Diskuter med meg. Filosofer med meg. Gi meg den innsikten jeg trenger for å kunne løse situasjoner sammen med de andre barna. Jeg mener.. hvordan kan man si "slutt å krangle dere to" eller "nå må dere bli venner igjen", om vi ikke har noen forståelse av hvordan vi skal løse det? Løsningen ligger i forklaringene. I diskusjonene. Som jeg først har sammen med deg, du min kjære voksne. Ja, det krever tid. Ja, det krever tålmodighet. Men det kommer i retur. Du vil tro det er en god belønning når du ser resultatet. Der jeg og vennene mine kommuniserer oss i mellom til gode løsninger.

At jeg vil diskutere i nærmest det uendelige angående hvilke klesplagg jeg skal på når jeg går ut, kan faktisk sammenlignes med dine diskusjoner med andre voksne. Som f.eks der du gjerne vil fremme ditt poeng angående hvilket politisk parti du mener er best. Selv om du er lydhør ovenfor hva diskusjonspartneren har å si, så er du det på et vilkår. Nemlig at du får anerkjennelse for hva du selv mener. Slik er jeg også. Okei, så du skjønner at jeg helst ville ha på meg den tynne røde lua i dag? Fint. Og jeg har også fått forklart at det er fordi at den fikk jeg faktisk så sent som i går. Hos bestemor. Den betyr mye for meg. Vi gjemmer den godt i sekken? bra, for jeg var redd for at den sku bli borte om jeg ikke tok den på. Kan jeg få ørebetennelse og det er veeeeldig vondt? okei, skjønner nå at den blå, tykke lua er best i dag. Ja, dette tok tid. Men hvor mye sinne og frustrasjon fikk sitt utløp nå? Og ikke som en tikkende, takkende bombe mon tro.

"Ikke la han få holde på slik". "Ta han bare med deg når han oppfører seg sånn". "Skjønner ikke at du orker å diskutere så fryktelig mye med han". "Mine barn oppfører seg ikke slik, de får streng beskjed om at det ikke er greit å slå seg vrang". Å jada, jeg har fått det med meg. Alle disse formaningene fra folk rundt. Disse formaningene som plager deg også min kjære forelder. Men du, er det ofte slik at jeg aldri er voldelig? Jeg gråter når ser noe trist på tv eller om andre er lei seg? Vil jeg så gjerne hjelpe, fordi jeg ser at det er et behov? Da er dette resultatet. Jeg mener ikke at var greit av meg å "slå meg vrang" der jeg hylte og skrek mens vi diskuterte. Men du, hvor ofte har ikke du lyst til å hyle og skrike når du diskuterer? Du gjør det ikke fordi du holder det inne.

Jeg er så impulsiv og så ærlig ovenfor både meg selv og andre, at det gjør ikke jeg. Det er det som er forskjellen. Og ikke la den forskjellen være en grunn til å la være å diskutere med meg, samt gi meg fyldige forklaringer på ting. På utsiden kan det se ut som det fungerer utmerket. Å avfeie meg. Å ha regler som fører til "trusler" om manglende lørdagsgodt eller andre gevinster om jeg diskuterer angående ting du synes ikke er verdig en diskusjon. På innsiden.. frustrasjon og irritasjon. Som jeg burde få slippe å holde inne mens jeg smiler tappert. Fordi da får jeg den relasjonen med deg som jeg ønsker. Og trenger. Varmen. En varme som burde være en selvfølge uansett.

Ser du ofte barn som meg? Jeg er ikke bortskjemt bare fordi du gir av din tid. Jeg er ikke bortskjemt fordi jeg får lov til å vise mine følelser, selv de negative. Jeg får ikke flere leker eller godterier. Jeg får bare flere forklaringer. Så vær ikke skremt.

fredag 8. september 2017

Stress sitter i hodet

Viktigste faktor for å være en god barnehage, er engasjerte og tilstedeværende voksne. Og disse må det være et tilstrekkelig antall av. I det øyeblikket man føler at man er på rett sted men allikevel ikke strekker til, fordi antallet voksne i forhold til barne antallet er for lavt, ja da går alle begivenheter ofte inn i et stressmodus. Jeg velger å kalle det for dette, for i slike tilfeller er ikke stress til å unngå.

Små barn blir stressede der de ikke føler seg tilstrekkelig sett, som igjen påvirker tryggheten. Voksne blir stressede i samme situasjon, fordi vi bekymrer oss for hvorvidt vi greier holde trivsel og trygghetsfølelsen hos barna ved like.

Det er trivelig med positiv kaos. Dette er kaos hvor det foregår raseleker og barnas lyd reflekterer stor glede og trivsel, der det er et tilstrekkelig antall av voksne hender, øyne og ører, både for samspill i lek og som observerer. Altså at både trivsel og ikke minst sikkerhet ivaretas. Så hvordan oppnå denne følelsen? Jo, jeg nevnte dette med tilstrekkelige antall voksne. Men hva betyr dette? Hva betyr dette for hver og en av oss?



For meg handler det om å innse realiteten i forhold til de forutsetningene man har. Dette er gjerne ca 3 barn i alderen 0 - 3 år eller 6-7 barn i alderen 3-6 år. Da må vi nesten tåle at dette barneantallet leker. Det er veldig fristende å kalle det for bråk den lyden som produseres av dette barneantallet. Et sted mellom 15 og 18 barn på en avdeling eller base. Men det er lyden av lek.

Jeg tror at eneste måten å oppnå stressfrie barnehager på, er at man alle sammen er enige om hvor lydgrensen skal gå. Hvor mye "liv og røre" tåler man rundt seg. Har man en felles aksept for barna har et høyt aktivitetsnivå inne som ute under lek, ja da er man nådd langt for å unngå stress. For blir barna stressede av denne leken? Det er et viktig spørsmål å stille seg. Svaret er nei, i hvert fall ikke de som utøver leken.

Ofte blir vi voksne stressede av tanken om at andre voksne blir stressede. Har noen opplevd å tenkt: "jeg må få barna rolige nå ellers så blir Geir og Anna (eksempelvis to voksne på ei avdeling) stresset". Samtidig som Geir og Anna tenker det samme. Så blir man unødvendig stresset alle sammen i en situasjon der alle egentlig bare hadde trengt å puste dypt og rolig og bare nyte det positive kaoset som utspant seg.

Jeg sier ikke at lydnivået skal få vinduer til å sprekke, eller at man skal ha det slik at det blir alvorlige hørselsskader. Men det er vel ikke alltid bare lydnivået som stresser oss? Og selvfølgelig er det individuelt hvor mye støy man tåler. Bente tåler mer enn Petter osv. Men: må Petter være i de lekesituasjonene som inneholder mest støy? Jeg tenker at dette handler om å utnytte hverandres styrker og akseptere hverandres svakheter.

lørdag 1. juli 2017

Hjelp meg ut av båsen, vær så snill!

Det koker. Det koker i hodet og det koker i kroppen. Et brusende sinne som jeg ikke alltid skjønner hvordan jeg skal bli kvitt. Det føles litt som når man koker noe i en gryte. Når det blir for mye varme, så koker det over gryta, og det går ofte ut over vennene mine. Da er jeg Tommy den sinte. Den som alle de andre barna synes er slem. 

Slag, spark, dytting og biting. Jada, jeg har gjort det meste som er galt å gjøre. Og jada, det har jeg fått høre. Av alle rundt meg. Jeg trenger mye nærhet, men det virker av og til som at ingen liker meg. For jeg er så vanskelig. Men jeg trenger virkelig en klem, kanskje mer enn noen andre. Og gjerne et fang å sitte i så ofte som mulig. Jeg finner roen der. 

Jeg er ofte noe som kalles for å være frustrert. Dette vet jeg, for jeg har fått god hjelp nå til å sette ord på følelsene mine. Dette var veldig viktig for meg. Tidligere så havnet jeg alltid i konflikter, der jeg ikke greide sette ord på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg greide heller ikke forklare meg de gangene jeg ikke var årsaken til konflikten. 

Jeg ga til slutt opp å forklare meg. Hvorfor? Jo, det var til slutt ingen vits. Du skjønner, når alle var så vant med at jeg gjorde noe galt, så endte det opp med at jeg var skyldig uansett hva. Har du merket deg at alle barn peker på hverandre etter en konflikt og sier: ”det var ham/hun”? På akkurat samme måte som når du hører to barn krangle om en leke der begge sier: ”jeg hadde den først”. 


Derfor er det så viktig å se disse situasjonene. Å se oss. Å se meg. Barna må lære seg å håndtere konfliktene med hverandre sies det. Ok, men hallo? Jeg må jo lære meg dette sammen med deg. Du som er voksen. Du som har erfaring nok til å sette ord på det som skjedde, og som har erfaring nok til å forstå hvordan to ulike sider av saken havner i en kollisjon. Du må inn å skredsikre så det ikke blir et snøras av videre konflikter av akkurat samme type saker. Det jeg kan gjøre sammen med en voksen i dag, kan jeg gjøre alene i morgen. Det gjelder også hvordan jeg skal løse en krangel med en venn.  

Det handler om å være våken. Du må ikke alltid løpe etter oss barna for å gjøre en god jobb. Av og til er det nok å observere fra der du står eller sitter. Slik som jeg ble oppdaget. Da jeg ble løpt ned av et annet barn mens jeg satt og tegnet med en pinne i sanden. Det gjorde kjempevondt. Det andre barnet fikk også vondt. Men før en voksen som så dette rakk å trøste meg, så hadde jeg allerede løpt så langt av sted og gjemt meg. 

Jeg var frem til da vant med å få skylda. Også der jeg var uskyldig. Og i situasjonene der jeg hadde leken først, så ble jeg alltid fratatt leken om det oppstod en konflikt. Om ingen voksne så hvem som hadde den. For som regel var det jo jeg som var den skyldige. Den som gjorde noe galt.  

Så derfor satt jeg nå og gråt. For meg selv. Skjulte smerten mens jeg gjemte meg unna det jeg forventet ville bli en skjennepreken. Atter en gang. Da Anna, som er voksen, nærmet seg, løp jeg bare videre nok en gang. Anna ropte, men samtidig med en mild stemme at hun ville bare trøste meg. At hun så hva som skjedde og at det måtte ha gjort vondt.  

Jeg sank nesten sammen der jeg stod. Jeg bøyde hodet ned i hendene mine mens jeg brast sammen i gråt. Jeg husker at jeg ble løftet opp og så videre over til fanget hennes. Det ble et stort vendepunkt. For situasjonen ble tolket rett. At jeg løp unna i frykt for en skjennepreken. Anna så meg neste dag også. At dette lå det et mønster i. Jeg løp unna da også i en lignende situasjon. Anna pratet med Karen. Nå var hun også oppmerksom på dette. Samme med Anders.  

Du vet, hører man noe ofte nok, så tror man på dette. Og spesielt om seg selv. Det samme gjelder hva man erfarer, selv om det ikke blir sagt. Erfarer man ofte nok at man er årsaken til noe slemt, så tror man at man er slem. Og vi barn er flinke til å legge merke til dette. At Tommy, ja han kan vi skylde på. For da får han skylden av de voksne. Dette gjorde selvsagt noe med selvbildet mitt. De andre barna sa jeg var slem, så derfor valgte jeg likeså godt å gjøre ”slemme” ting. Det var jo den jeg var jo. Akkurat som Supermann er Supermann og snille Reidar er snill.  

Som voksen har man livserfaring nok til å vite at et menneske nødvendigvis ikke kan bli definert ut fra enkelthandlinger. Som barn legger vi oss ofte inn i små båser. Det er med andre ord ikke alltid slik at voksne putter barn i båser, men det er du som voksen som må hente oss ut av båsen om vi havner i en slik en. Spesielt om den har en negativ plakat på seg. Hjelp meg ut av båsen, vær så snill! 

tirsdag 10. januar 2017

Jeg gråter! Du snakker!

Jeg er et lite menneske. Tre år stor er jeg blitt. Som alle andre mennesker, så preges jeg av følelser. Både de gode, men også de vonde. De vonde er de som er tyngst å bære.. det er disse som også er så vanskelige å bli anerkjent for. For de gode følelsene slik som glede, de er jo bare gode de. Også for de som er rundt meg.

Vinden blåser.. de gule og røde bladene faller ned fra trærne og legger seg på bakken. Men våren vil alltid komme på ny. Det er vel litt slik som gråten hos oss mennesker? Det vil alltid være noe som gir oss en følelse av sorg.

Jeg lurer på noe.. er det noen som har holdt inne sine vonde følelser blant dere voksne? Sorg eller kanskje også sinne? Har du noengang vært trist og lei deg, samtidig som du ikke ville vise det? Der du kanskje til slutt ble spurt: "går det bra?". Et lite spørsmål, men som har utløst så mye.. kanskje har du noen gang brast sammen i gråt like etter at spørsmålet ble stilt.

Kanskje holdt du det inne fordi du ikke ville vise disse følelsene. Men.. hvor godt var det ikke etterpå? Etter å ha fått utløp for følelsene. Kanskje var det du følte etterpå en lettelse? Fordelen du har som voksen, er også at det er lettere å sette ord på følelsene. Noen ganger når du er litt trist eller litt sint, så har det kanskje vært nok å få satt ord på disse. Å få fortalt noen om hvor urettferdig behandlet du følte deg kanskje. Eller at du fikk anerkjennelse for at den sykdommen du bærer på er tung og hard.


Det som er litt skummelt, er om dere voksne tenker at en fraværende gråt vil si det samme som at alt er bra. Om jeg som barn klarer å svelge gråten, så har metodene rundt meg vært tilfredsstillende. Men.. jeg har det jo ikke bra. Til tross for stillheten.. til tross for lyden av gråten, som kan være alt annet enn behagelig å høre på. Jeg vil med all tydelighet vise med kroppsspråket mitt om jeg svelget unna gråten. Dette finnes ikke bra.. det er litt som å gå rundt som en tikkende bombe, der alt bare samles opp, og kanskje kommer det ut som en eksplosjon til slutt.

Må du løpe til hver gang jeg faller i bakken samtidig som du er oppjaget og angstfylt når du spør om det gikk bra? Neida.. da kan det hende at jeg gråter. Men mest fordi jeg er redd.. ettersom det høres ut som du er det. At dette var farlig. Avvent heller min reaksjon først. Gråter jeg av meg selv? trøst meg gjerne er du snill. Jeg trengte å bli sett nå. Å få anerkjennelse for at for meg var dette vondt.. eller skummelt. Da går det også raskere over.

Det er nemlig fort gjort at man tenker at man skaper barn som ikke tåler noen verdens ting om man trøster oss. Og at man gjør oss tøffere om man sier at "det er ikke noe å gråte for". Selvfølgelig trenger jeg å lære meg å mestre motgang. Men om jeg ikke får trøst eller lov til å gråte i situasjoner der jeg har et stort behov for det, så blir jeg ikke tøffere. Det kan noen ganger se slik ut, for jeg lærer meg å holde gråten inne. Og er stille. Men det er ikke tøff jeg er da, jeg er faktisk veldig usikker. Forvirret.

Og du? Alle er forskjellige, også vi barna. På samme måte som du blir kjent gjennom prat angående vennene dine, i forhold til om de liker kjøttdeig eller pepperoni på pizzaen, så lærer du mye om meg gjennom min gråt. Meg må du observere for å kjenne. For å kunne forstå hvor mine personlige grenser ligger.

Som barn gråter jeg langt mer enn dere voksne. Men det er og fordi at gråten er min måte å bearbeide samtlige vonde følelser på. At jeg ikke skal kunne gråte, er litt som at du ikke får lov til å fortelle dine voksne venner om ting som frustrerer eller sårer deg i livet. For jeg er sikker på at dette er noe du har behov for ofte. Jeg gråter ofte i situasjoner der du som voksen ville valgt å snakke om det. Om og om igjen, slik bladene blir gule og røde om høsten.

søndag 13. november 2016

Menn i barnehager

Hva skal man si? Når man nok en gang hører at det befinner seg seksuelle overgrepssaker i en barnehage, der det nok en gang er en mannlig synder. Man kjenner på et hav av følelser, der ingen av disse er gode. Man blir sint. Deretter frustrert. Deretter litt redd av tanken på å selv skulle bli mistenkt for å være kapabel til å gjøre noe så grusomt. Så blir man oppgitt og følelsen av maktesløshet gjør seg gjeldende.

Hvordan er det mulig å gjøre noe sånt mot barn? Jeg kan ikke forstå det, og det kan neppe du som leser dette heller. Ting man ikke forstår er ekstra vanskelig å forholde seg til. Men det jeg heller ikke forstår er hvorfor disse ugjerningene ikke straffes enda hardere? Jeg tenker som så, at om straffen er hardere, så er ikke risikoen verdt det med tanke på å gjennomføre disse groteske handlingene. Kanskje.

Det er nemlig ganske utrolig å tenke på at disse personene tar seg inn i barnehager og andre steder der barn befinner seg, mest sannsynlig med den hensikt å gjennomføre disse overgrepene. Kan en høyere straff redusere antall overgrep? Håper og tror det.
Noen år i fengsel er ikke nok. Så langt i fra. Men straffeskyld og strafferammer har ikke jeg kompetanse til å bedømme. Man ødelegger liv med dette. Mange, mange liv. Først og fremst ødelegger man så uendelig mye av de involverte barnas liv. Selvsagt tenker jeg mest på dem. Stakkars barn. Får så vondt i meg av å tenke på disse. Og så ødelegger man foreldre og pårørendes liv. Hvor vondt gjør det ikke for et foreldrehjerte å oppleve noe slikt? Man kan få traumer selv av mindre.

Og hva med ringvirkningene? Disse er enorme. At det finnes slike overgripere gjør at mange menn nå sliter med å få seg jobb i barnehager og andre institusjoner med barn. Skikkelige menn, gode menn. Enkelte barnehager har til og med gjort tiltak der menn ikke lengre skifter bleier. For å skjerme dem fra mistanker. Det blir så feil. Vi ender opp med et tragisk utfall: Vanskelig å rekruttere menn til barnehagene, både barnehagelærere og assistenter. Og vi trenger begge kjønn!  

Ringvirkningene er altså mistenksomheten rundt menn i barnehager, men også menn generelt. Det vil også oppstå tilfeller der menn blir falskt anklaget for overgrep. Og disse anklagene vil jeg også legge på skuldrene til de faktiske overgriperne.

For hadde ikke disse eksistert, så hadde ikke uskyldige menn heller blitt mistenkt og anklaget. Selv om man blir frikjent, så er dette i motsetning til mange andre lovbrudd man kan anklages for, ikke noe som er enkelt å riste av seg. Å bli anklaget eller mistenkt for noe slikt er den største frykten og marerittet for mange, meg selv inkludert.

fredag 11. november 2016

Jeg er høy sensitiv, det er for alltid i mitt liv!

Litt engstelig her jeg sitter under samlingsstunden. Legger merke til alt rundt meg. Karin skal ha samlinga med oss i dag. Hun hadde gult hår i hår strikk, men i dag er det mørkere. Hmm.. rommet jeg er i er heldigvis det samme. Ingenting endret. Det er bra. Jeg liker ikke store endringer, jeg vil ha tingene slik de er. Kanskje nettopp fordi jeg legger så godt merke til forandringer? Og inntrykkene jeg må bearbeide med forandringer er ganske store. Og tunge. Derfor blir jeg også veldig sliten av dette. Jeg suger til meg stemningen i rommet. Den er ganske god, men også ganske spent. Jeg legger merke til alle smilene rundt meg, men også den uroen som er der. Tom og Vegard sitter ikke akkurat helt i ro på plassene sine. Dette påvirker meg litt, og kanskje litt mer enn det påvirker de fleste. Det er nemlig vanskelig å blokkere lyder og bevegelser ute.

Karin kjenner meg. Vi har pratet mye sammen, så hun vet hvordan jeg er. Hun vet rett og slett hvem jeg er. "Det er ikke noe galt med deg Simen. Det er din personlighet å være på akkurat denne måten, og du er fantastisk slik du er". Hun måtte selvsagt forklare meg hva personlighet betyr, men jeg har skjønt det. Jeg trives med meg selv nå. Jeg vet at jeg ikke er alene, tvert i mot så er vi mange som er litt ekstra følsomme. Dette har nemlig også Kari forklart meg. Hun kjenner meg godt nå, ettersom hun har fulgt meg opp til avdelinga for store barn helt fra småbarns avdelinga.

Hvilken dag det er i dag fant vi ut av på samlinga. Også fant vi ut hvordan været var, og vi satte opp bilder på en kalender av hva vi skulle gjøre i dag. Så trygt og godt, dette er jeg vant med. Også sang vi mange sanger. Jeg var litt lei på slutten, så jeg tullet litt. Da fikk jeg litt tilsnakk av Karin. Men hun har en så god og varm tone. Bestemt, men varm. Hun kjefter ikke på meg, hun bare forklarer meg hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg fikk med meg alt hun sa. Noen ganger har jeg fått tilsnakk med en streng stemme. Jeg klarer ikke lyden av en streng stemme. Den høres så sint ut. Så jeg ser bare rett frem. På intet. Og ingenting av disse sinte ordene når inn til meg. Så det er rett og slett bortkastet å prate slik til meg. Det er det alltid.


Etter samlinga så skulle vi gå ut. Knut forsøkte å hjelpe meg med vottene, men jeg ble så sint. Først ble jeg oppgitt, deretter frustrert. For knut greide ikke forstå hvordan jeg ville at vottene skulle være på. Slik jeg alltid vil at de skal være. Deretter ble jeg så sint at jeg la meg litt ned på gulvet og sprellet. Begeret var fylt, for jeg hadde allerede vært så tålmodig som jeg klarte, da han hadde gjort feil mange ganger med påkledningen av skoene mine. Jeg ville ha buksa helt nede i skoa, men uten krøll. Det ble for mye krøll!! Knut er ganske ny, så han gjorde sitt beste. Men jeg trengte noen som kjenner meg godt nå. Anne tok over og fikk roet meg ned. Så rettet hun på vottene og så til at buksa ikke var krøllet ned i skoene. Det er litt vanskelig for meg rundt nye mennesker. Det tar litt ekstra tid å bli trygg rundt dem. Både fordi jeg liker å kjenne godt til de jeg er rundt, men også fordi det er viktig for meg at de kjenner meg også godt.

Det var deilig å komme ut i den friske luften nå. Så mange lukter. Så mye ute i naturen å undre seg over. Jeg visste at jeg kunne gå bort til de voksne jeg kjente best med alle spørsmålene jeg hadde. For de var mange. Hver dag. For tiden var jeg veldig interessert i å vite hvor vi mennesker kommer fra. Og hva som skjer når vi dør. Grubler veldig mye på dette, kanskje fordi det ikke fantes noe konkret svar. Alle har visst forskjellige meninger rundt dette. Det var også godt å komme ut ettersom det var blitt så mye støy inne. Jeg forsøkte å sitte rolig med bygging av lego. Dette gikk fint første stunden etter at jeg kom til barnehagen, men etterhvert ble det vanskelig. For det kom veldig mange barn, og de bråkte veldig rundt meg. Greide ikke luke bort disse lydene for så å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre. Og det er dumt. For når jeg lager ting, da vil jeg at de skal være perfekte.

AU! Jeg falt på bakken. Det gjorde fryktelig vondt. Jeg vet at mange av barna bare reiser seg etter slike fall, det har jeg sett. Men jeg kan ikke noe for det, jeg kjenner det så godt. Det vonde når man faller. Heldigvis var Anne i nærheten. Hun trøstet meg alltid, uansett hva. Aldri hørt henne si: "opp igjen" eller "neida, det der var ingenting". Hun tok smerten min på alvor. Meg på alvor. Jeg var blitt våt også. Ikke så mye, bare litt. Men litt er nok for meg. Jeg klarer ikke følelsen av fuktighet mot huden min. Jeg fikk derfor lov til å bytte klær av Anne. Hun visste at jeg ikke ville trives igjen ute før jeg fikk byttet.

Mens vi var inne, så kom det en voksen inn med ei jente som var lei seg. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg kjente at jeg fikk vondt i magen. Jeg ble lei meg jeg også. Kjente at ble våt i øynene og det ble litt tåkete å se. Jeg liker ikke at andre har det fælt. Jeg får det så fælt selv da. Jeg leser kroppsspråk så godt, at jeg legger veldig godt merke til hvordan noen har det. Også når de ikke gråter. Så Anne måtte trøste meg litt igjen. Det var godt.

Kvelden kom og jeg skulle sove hjemme. Det var vanskelig. Det hadde vært så mange ting som hadde skjedd i dag, at alt var i tankene mine. Samtidig så kjente jeg at jeg var veldig sliten. Veldig trøtt. Men samtidig trygg. For jeg ble forstått i dag også. Om noen har litt utfordringer med bevegelser eller måten å snakke på, er noe man kan oppdage ganske raskt av og til. Meg og min personlighet må du lære deg å kjenne. Jeg er høy sensitiv, det er for alltid i mitt liv.