Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

lørdag 1. juli 2017

Hjelp meg ut av båsen, vær så snill!

Det koker. Det koker i hodet og det koker i kroppen. Et brusende sinne som jeg ikke alltid skjønner hvordan jeg skal bli kvitt. Det føles litt som når man koker noe i en gryte. Når det blir for mye varme, så koker det over gryta, og det går ofte ut over vennene mine. Da er jeg Tommy den sinte. Den som alle de andre barna synes er slem. 

Slag, spark, dytting og biting. Jada, jeg har gjort det meste som er galt å gjøre. Og jada, det har jeg fått høre. Av alle rundt meg. Jeg trenger mye nærhet, men det virker av og til som at ingen liker meg. For jeg er så vanskelig. Men jeg trenger virkelig en klem, kanskje mer enn noen andre. Og gjerne et fang å sitte i så ofte som mulig. Jeg finner roen der. 

Jeg er ofte noe som kalles for å være frustrert. Dette vet jeg, for jeg har fått god hjelp nå til å sette ord på følelsene mine. Dette var veldig viktig for meg. Tidligere så havnet jeg alltid i konflikter, der jeg ikke greide sette ord på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg greide heller ikke forklare meg de gangene jeg ikke var årsaken til konflikten. 

Jeg ga til slutt opp å forklare meg. Hvorfor? Jo, det var til slutt ingen vits. Du skjønner, når alle var så vant med at jeg gjorde noe galt, så endte det opp med at jeg var skyldig uansett hva. Har du merket deg at alle barn peker på hverandre etter en konflikt og sier: ”det var ham/hun”? På akkurat samme måte som når du hører to barn krangle om en leke der begge sier: ”jeg hadde den først”. 


Derfor er det så viktig å se disse situasjonene. Å se oss. Å se meg. Barna må lære seg å håndtere konfliktene med hverandre sies det. Ok, men hallo? Jeg må jo lære meg dette sammen med deg. Du som er voksen. Du som har erfaring nok til å sette ord på det som skjedde, og som har erfaring nok til å forstå hvordan to ulike sider av saken havner i en kollisjon. Du må inn å skredsikre så det ikke blir et snøras av videre konflikter av akkurat samme type saker. Det jeg kan gjøre sammen med en voksen i dag, kan jeg gjøre alene i morgen. Det gjelder også hvordan jeg skal løse en krangel med en venn.  

Det handler om å være våken. Du må ikke alltid løpe etter oss barna for å gjøre en god jobb. Av og til er det nok å observere fra der du står eller sitter. Slik som jeg ble oppdaget. Da jeg ble løpt ned av et annet barn mens jeg satt og tegnet med en pinne i sanden. Det gjorde kjempevondt. Det andre barnet fikk også vondt. Men før en voksen som så dette rakk å trøste meg, så hadde jeg allerede løpt så langt av sted og gjemt meg. 

Jeg var frem til da vant med å få skylda. Også der jeg var uskyldig. Og i situasjonene der jeg hadde leken først, så ble jeg alltid fratatt leken om det oppstod en konflikt. Om ingen voksne så hvem som hadde den. For som regel var det jo jeg som var den skyldige. Den som gjorde noe galt.  

Så derfor satt jeg nå og gråt. For meg selv. Skjulte smerten mens jeg gjemte meg unna det jeg forventet ville bli en skjennepreken. Atter en gang. Da Anna, som er voksen, nærmet seg, løp jeg bare videre nok en gang. Anna ropte, men samtidig med en mild stemme at hun ville bare trøste meg. At hun så hva som skjedde og at det måtte ha gjort vondt.  

Jeg sank nesten sammen der jeg stod. Jeg bøyde hodet ned i hendene mine mens jeg brast sammen i gråt. Jeg husker at jeg ble løftet opp og så videre over til fanget hennes. Det ble et stort vendepunkt. For situasjonen ble tolket rett. At jeg løp unna i frykt for en skjennepreken. Anna så meg neste dag også. At dette lå det et mønster i. Jeg løp unna da også i en lignende situasjon. Anna pratet med Karen. Nå var hun også oppmerksom på dette. Samme med Anders.  

Du vet, hører man noe ofte nok, så tror man på dette. Og spesielt om seg selv. Det samme gjelder hva man erfarer, selv om det ikke blir sagt. Erfarer man ofte nok at man er årsaken til noe slemt, så tror man at man er slem. Og vi barn er flinke til å legge merke til dette. At Tommy, ja han kan vi skylde på. For da får han skylden av de voksne. Dette gjorde selvsagt noe med selvbildet mitt. De andre barna sa jeg var slem, så derfor valgte jeg likeså godt å gjøre ”slemme” ting. Det var jo den jeg var jo. Akkurat som Supermann er Supermann og snille Reidar er snill.  

Som voksen har man livserfaring nok til å vite at et menneske nødvendigvis ikke kan bli definert ut fra enkelthandlinger. Som barn legger vi oss ofte inn i små båser. Det er med andre ord ikke alltid slik at voksne putter barn i båser, men det er du som voksen som må hente oss ut av båsen om vi havner i en slik en. Spesielt om den har en negativ plakat på seg. Hjelp meg ut av båsen, vær så snill! 

tirsdag 10. januar 2017

Jeg gråter! Du snakker!

Jeg er et lite menneske. Tre år stor er jeg blitt. Som alle andre mennesker, så preges jeg av følelser. Både de gode, men også de vonde. De vonde er de som er tyngst å bære.. det er disse som også er så vanskelige å bli anerkjent for. For de gode følelsene slik som glede, de er jo bare gode de. Også for de som er rundt meg.

Vinden blåser.. de gule og røde bladene faller ned fra trærne og legger seg på bakken. Men våren vil alltid komme på ny. Det er vel litt slik som gråten hos oss mennesker? Det vil alltid være noe som gir oss en følelse av sorg.

Jeg lurer på noe.. er det noen som har holdt inne sine vonde følelser blant dere voksne? Sorg eller kanskje også sinne? Har du noengang vært trist og lei deg, samtidig som du ikke ville vise det? Der du kanskje til slutt ble spurt: "går det bra?". Et lite spørsmål, men som har utløst så mye.. kanskje har du noen gang brast sammen i gråt like etter at spørsmålet ble stilt.

Kanskje holdt du det inne fordi du ikke ville vise disse følelsene. Men.. hvor godt var det ikke etterpå? Etter å ha fått utløp for følelsene. Kanskje var det du følte etterpå en lettelse? Fordelen du har som voksen, er også at det er lettere å sette ord på følelsene. Noen ganger når du er litt trist eller litt sint, så har det kanskje vært nok å få satt ord på disse. Å få fortalt noen om hvor urettferdig behandlet du følte deg kanskje. Eller at du fikk anerkjennelse for at den sykdommen du bærer på er tung og hard.


Det som er litt skummelt, er om dere voksne tenker at en fraværende gråt vil si det samme som at alt er bra. Om jeg som barn klarer å svelge gråten, så har metodene rundt meg vært tilfredsstillende. Men.. jeg har det jo ikke bra. Til tross for stillheten.. til tross for lyden av gråten, som kan være alt annet enn behagelig å høre på. Jeg vil med all tydelighet vise med kroppsspråket mitt om jeg svelget unna gråten. Dette finnes ikke bra.. det er litt som å gå rundt som en tikkende bombe, der alt bare samles opp, og kanskje kommer det ut som en eksplosjon til slutt.

Må du løpe til hver gang jeg faller i bakken samtidig som du er oppjaget og angstfylt når du spør om det gikk bra? Neida.. da kan det hende at jeg gråter. Men mest fordi jeg er redd.. ettersom det høres ut som du er det. At dette var farlig. Avvent heller min reaksjon først. Gråter jeg av meg selv? trøst meg gjerne er du snill. Jeg trengte å bli sett nå. Å få anerkjennelse for at for meg var dette vondt.. eller skummelt. Da går det også raskere over.

Det er nemlig fort gjort at man tenker at man skaper barn som ikke tåler noen verdens ting om man trøster oss. Og at man gjør oss tøffere om man sier at "det er ikke noe å gråte for". Selvfølgelig trenger jeg å lære meg å mestre motgang. Men om jeg ikke får trøst eller lov til å gråte i situasjoner der jeg har et stort behov for det, så blir jeg ikke tøffere. Det kan noen ganger se slik ut, for jeg lærer meg å holde gråten inne. Og er stille. Men det er ikke tøff jeg er da, jeg er faktisk veldig usikker. Forvirret.

Og du? Alle er forskjellige, også vi barna. På samme måte som du blir kjent gjennom prat angående vennene dine, i forhold til om de liker kjøttdeig eller pepperoni på pizzaen, så lærer du mye om meg gjennom min gråt. Meg må du observere for å kjenne. For å kunne forstå hvor mine personlige grenser ligger.

Som barn gråter jeg langt mer enn dere voksne. Men det er og fordi at gråten er min måte å bearbeide samtlige vonde følelser på. At jeg ikke skal kunne gråte, er litt som at du ikke får lov til å fortelle dine voksne venner om ting som frustrerer eller sårer deg i livet. For jeg er sikker på at dette er noe du har behov for ofte. Jeg gråter ofte i situasjoner der du som voksen ville valgt å snakke om det. Om og om igjen, slik bladene blir gule og røde om høsten.

søndag 13. november 2016

Menn i barnehager

Hva skal man si? Når man nok en gang hører at det befinner seg seksuelle overgrepssaker i en barnehage, der det nok en gang er en mannlig synder. Man kjenner på et hav av følelser, der ingen av disse er gode. Man blir sint. Deretter frustrert. Deretter litt redd av tanken på å selv skulle bli mistenkt for å være kapabel til å gjøre noe så grusomt. Så blir man oppgitt og følelsen av maktesløshet gjør seg gjeldende.

Hvordan er det mulig å gjøre noe sånt mot barn? Jeg kan ikke forstå det, og det kan neppe du som leser dette heller. Ting man ikke forstår er ekstra vanskelig å forholde seg til. Men det jeg heller ikke forstår er hvorfor disse ugjerningene ikke straffes enda hardere? Jeg tenker som så, at om straffen er hardere, så er ikke risikoen verdt det med tanke på å gjennomføre disse groteske handlingene. Kanskje.

Det er nemlig ganske utrolig å tenke på at disse personene tar seg inn i barnehager og andre steder der barn befinner seg, mest sannsynlig med den hensikt å gjennomføre disse overgrepene. Kan en høyere straff redusere antall overgrep? Håper og tror det.
Noen år i fengsel er ikke nok. Så langt i fra. Men straffeskyld og strafferammer har ikke jeg kompetanse til å bedømme. Man ødelegger liv med dette. Mange, mange liv. Først og fremst ødelegger man så uendelig mye av de involverte barnas liv. Selvsagt tenker jeg mest på dem. Stakkars barn. Får så vondt i meg av å tenke på disse. Og så ødelegger man foreldre og pårørendes liv. Hvor vondt gjør det ikke for et foreldrehjerte å oppleve noe slikt? Man kan få traumer selv av mindre.

Og hva med ringvirkningene? Disse er enorme. At det finnes slike overgripere gjør at mange menn nå sliter med å få seg jobb i barnehager og andre institusjoner med barn. Skikkelige menn, gode menn. Enkelte barnehager har til og med gjort tiltak der menn ikke lengre skifter bleier. For å skjerme dem fra mistanker. Det blir så feil. Vi ender opp med et tragisk utfall: Vanskelig å rekruttere menn til barnehagene, både barnehagelærere og assistenter. Og vi trenger begge kjønn!  

Ringvirkningene er altså mistenksomheten rundt menn i barnehager, men også menn generelt. Det vil også oppstå tilfeller der menn blir falskt anklaget for overgrep. Og disse anklagene vil jeg også legge på skuldrene til de faktiske overgriperne.

For hadde ikke disse eksistert, så hadde ikke uskyldige menn heller blitt mistenkt og anklaget. Selv om man blir frikjent, så er dette i motsetning til mange andre lovbrudd man kan anklages for, ikke noe som er enkelt å riste av seg. Å bli anklaget eller mistenkt for noe slikt er den største frykten og marerittet for mange, meg selv inkludert.

fredag 11. november 2016

Jeg er høy sensitiv, det er for alltid i mitt liv!

Litt engstelig her jeg sitter under samlingsstunden. Legger merke til alt rundt meg. Karin skal ha samlinga med oss i dag. Hun hadde gult hår i hår strikk, men i dag er det mørkere. Hmm.. rommet jeg er i er heldigvis det samme. Ingenting endret. Det er bra. Jeg liker ikke store endringer, jeg vil ha tingene slik de er. Kanskje nettopp fordi jeg legger så godt merke til forandringer? Og inntrykkene jeg må bearbeide med forandringer er ganske store. Og tunge. Derfor blir jeg også veldig sliten av dette. Jeg suger til meg stemningen i rommet. Den er ganske god, men også ganske spent. Jeg legger merke til alle smilene rundt meg, men også den uroen som er der. Tom og Vegard sitter ikke akkurat helt i ro på plassene sine. Dette påvirker meg litt, og kanskje litt mer enn det påvirker de fleste. Det er nemlig vanskelig å blokkere lyder og bevegelser ute.

Karin kjenner meg. Vi har pratet mye sammen, så hun vet hvordan jeg er. Hun vet rett og slett hvem jeg er. "Det er ikke noe galt med deg Simen. Det er din personlighet å være på akkurat denne måten, og du er fantastisk slik du er". Hun måtte selvsagt forklare meg hva personlighet betyr, men jeg har skjønt det. Jeg trives med meg selv nå. Jeg vet at jeg ikke er alene, tvert i mot så er vi mange som er litt ekstra følsomme. Dette har nemlig også Kari forklart meg. Hun kjenner meg godt nå, ettersom hun har fulgt meg opp til avdelinga for store barn helt fra småbarns avdelinga.

Hvilken dag det er i dag fant vi ut av på samlinga. Også fant vi ut hvordan været var, og vi satte opp bilder på en kalender av hva vi skulle gjøre i dag. Så trygt og godt, dette er jeg vant med. Også sang vi mange sanger. Jeg var litt lei på slutten, så jeg tullet litt. Da fikk jeg litt tilsnakk av Karin. Men hun har en så god og varm tone. Bestemt, men varm. Hun kjefter ikke på meg, hun bare forklarer meg hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg fikk med meg alt hun sa. Noen ganger har jeg fått tilsnakk med en streng stemme. Jeg klarer ikke lyden av en streng stemme. Den høres så sint ut. Så jeg ser bare rett frem. På intet. Og ingenting av disse sinte ordene når inn til meg. Så det er rett og slett bortkastet å prate slik til meg. Det er det alltid.


Etter samlinga så skulle vi gå ut. Knut forsøkte å hjelpe meg med vottene, men jeg ble så sint. Først ble jeg oppgitt, deretter frustrert. For knut greide ikke forstå hvordan jeg ville at vottene skulle være på. Slik jeg alltid vil at de skal være. Deretter ble jeg så sint at jeg la meg litt ned på gulvet og sprellet. Begeret var fylt, for jeg hadde allerede vært så tålmodig som jeg klarte, da han hadde gjort feil mange ganger med påkledningen av skoene mine. Jeg ville ha buksa helt nede i skoa, men uten krøll. Det ble for mye krøll!! Knut er ganske ny, så han gjorde sitt beste. Men jeg trengte noen som kjenner meg godt nå. Anne tok over og fikk roet meg ned. Så rettet hun på vottene og så til at buksa ikke var krøllet ned i skoene. Det er litt vanskelig for meg rundt nye mennesker. Det tar litt ekstra tid å bli trygg rundt dem. Både fordi jeg liker å kjenne godt til de jeg er rundt, men også fordi det er viktig for meg at de kjenner meg også godt.

Det var deilig å komme ut i den friske luften nå. Så mange lukter. Så mye ute i naturen å undre seg over. Jeg visste at jeg kunne gå bort til de voksne jeg kjente best med alle spørsmålene jeg hadde. For de var mange. Hver dag. For tiden var jeg veldig interessert i å vite hvor vi mennesker kommer fra. Og hva som skjer når vi dør. Grubler veldig mye på dette, kanskje fordi det ikke fantes noe konkret svar. Alle har visst forskjellige meninger rundt dette. Det var også godt å komme ut ettersom det var blitt så mye støy inne. Jeg forsøkte å sitte rolig med bygging av lego. Dette gikk fint første stunden etter at jeg kom til barnehagen, men etterhvert ble det vanskelig. For det kom veldig mange barn, og de bråkte veldig rundt meg. Greide ikke luke bort disse lydene for så å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre. Og det er dumt. For når jeg lager ting, da vil jeg at de skal være perfekte.

AU! Jeg falt på bakken. Det gjorde fryktelig vondt. Jeg vet at mange av barna bare reiser seg etter slike fall, det har jeg sett. Men jeg kan ikke noe for det, jeg kjenner det så godt. Det vonde når man faller. Heldigvis var Anne i nærheten. Hun trøstet meg alltid, uansett hva. Aldri hørt henne si: "opp igjen" eller "neida, det der var ingenting". Hun tok smerten min på alvor. Meg på alvor. Jeg var blitt våt også. Ikke så mye, bare litt. Men litt er nok for meg. Jeg klarer ikke følelsen av fuktighet mot huden min. Jeg fikk derfor lov til å bytte klær av Anne. Hun visste at jeg ikke ville trives igjen ute før jeg fikk byttet.

Mens vi var inne, så kom det en voksen inn med ei jente som var lei seg. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg kjente at jeg fikk vondt i magen. Jeg ble lei meg jeg også. Kjente at ble våt i øynene og det ble litt tåkete å se. Jeg liker ikke at andre har det fælt. Jeg får det så fælt selv da. Jeg leser kroppsspråk så godt, at jeg legger veldig godt merke til hvordan noen har det. Også når de ikke gråter. Så Anne måtte trøste meg litt igjen. Det var godt.

Kvelden kom og jeg skulle sove hjemme. Det var vanskelig. Det hadde vært så mange ting som hadde skjedd i dag, at alt var i tankene mine. Samtidig så kjente jeg at jeg var veldig sliten. Veldig trøtt. Men samtidig trygg. For jeg ble forstått i dag også. Om noen har litt utfordringer med bevegelser eller måten å snakke på, er noe man kan oppdage ganske raskt av og til. Meg og min personlighet må du lære deg å kjenne. Jeg er høy sensitiv, det er for alltid i mitt liv.

mandag 15. august 2016

Drastisk er ikke fantastisk?

Verden går stadig raskere. Også for meg som er to år. Jeg begynte i barnehagen i fjor, og da hadde jeg noe som kaltes for tilvenning. Det gikk egentlig veldig fint det. Jeg gråt selvsagt i starten da mamma eller pappa etterlot meg og gikk. Men det var bare min måte å si i fra på. At dette var nytt. At dette var litt skummelt i starten. Men jeg ble raskt trygg, og årsaken til dette var omsorgen jeg fikk, og menneskene jeg fikk denne omsorgen fra. For menneskene, de var nemlig de samme.

Hver eneste dag så fikk jeg hjelp til påkledningen av Anne, Synnøve og Henrik. Når de ikke var der, så var det enten Andreas eller Birgitte som var der istedenfor. Ikke hvem som helst altså. Og det er viktig for meg.

Jeg elsker å male, tegne, synge, danse og le. Jeg elsker å kjenne at jeg stadig lærer flere ord. Selv om jeg ikke greier si så veldig mange av disse enda, og spesielt ikke i setninger. Så forstår jeg. Så uendelig mye. Jeg elsker også å dra på turer. Men du? Jeg elsker disse fordi jeg føler meg trygg. Denne tryggheten er det ingen automatikk i. At jeg var trygg i fjor betyr ikke at jeg er trygg nå. Det er ikke en knapp som aktiveres og som forblir slik helt frem til jeg begynner på skolen. Det er litt lett å glemme meg nå. Nå som det begynner så mange nye barn i barnehagen. Men ha meg i minnet!


For at jeg skal trives når jeg holder på med de aktivitetene som jeg har nevnt, så er det en veldig viktig forutsetning: at jeg er trygg. Ikke bare for å trives, men også for å lære. Trygghet må du først skape for meg gjennom faste, gode rammer. Eller rutiner om du vil. Jeg elsker at du er fleksibel og jeg elsker å oppleve nye ting. Men disse må foregå utenfor de faste rammene mine, ikke innenfor. Gi meg gjerne så mange nye og spennende aktiviteter du bare vil. Så lenge de ikke går utover mine faste, trygge rammer. Så lenge de ikke skaper stress for meg.

Hverdags aktiviteter. Jeg bruker ikke dette ordet, men jeg vet godt hva bleieskift, hviling, garderobe og måltid betyr. Disse skjer hver dag, og disse er viktige for meg. Så hvorfor måtte dere endre på dette? Hvorfor? Jeg skulle så gjerne ha protestert med ord om jeg kunne. Men jeg har ikke ordforrådet som behøves til det. Jeg protesterer derfor gjennom gråt. Jeg protesterer gjennom å trekke meg unna deg. Og jeg protesterer nok en gang gjennom å gråte samtidig som jeg tviholder meg til mamma eller pappa når de leverer meg.

Jeg var vant med at frokosten ble servert inne på avdelingen min, ikke på fellesrommet. De voksne trivdes jo også. Hva skjedde? Jeg var jo vant til å gå ut klokken ti etterpå. Nei, jeg kan ikke klokken. Men tro meg, jeg har ei innebygd klokke som tar til seg rutiner og tidspunkt som en svamp tar til seg vann. Har du sett meg urolig og ventende på mine foreldre klokken halv fire ganske ofte? Jo, jeg vet at de henter meg på denne tiden. Hver dag omtrent. Så klokken ti er jeg rastløs. Jeg dunker på døra og jeg kaster litt leker utover gulvet. Det kan kanskje virke uforklarlig. Jeg bare protesterer litt mot endringen jeg.

Jeg var vant med å synge sammen med alle de andre barna før jeg gikk ut. Ikke når jeg nesten akkurat har stått opp. Langt utpå dagen. Jeg er litt forvirret. Tar litt tid det også. Å lære denne forandringen å kjenne. Å lure den inn i rytmen min. Den innebygde sådan. Små ting tenker du? Da har du ikke hørt dette enda. Jeg var vant med at de voksne sang for meg i det de la meg i vogna mi etter lunsj. For de visste at jeg trengte det. For å finne roen.

De glemte visst å fortelle dette til dere nye som er her. De glemte visst også å si at favorittsangen min er ”Se min kjole”. Som de pleide å synge nesten hver eneste samling. Og titt og stadig også mens jeg skiftet bæsje bleien. De visste at jeg ikke syntes det var så morsomt å ligge så lenge i ro som dette kunne ta. Så jeg er urolig nå. Vil opp fra stellebordet. For du er stille. Jeg liker ikke det. Bryr meg ikke om at det blir skittent rundt meg og at du ikke er ferdig. For ferdig, det er jeg.
Vi pleide å sitte ved mindre bord under lunsjen. Tre av disse for å være nøyaktig. 1,2,3. Det var stille og rolig, mange av oss trengte dette. Endret allikevel. Til et bord. Et stort bord. Hvorfor? Føles som om jeg er kommet til en helt ny plass. Desto mindre jeg er, desto større og kraftigere føles en liten endring.

Jeg ser stadig Anne og Henrik ute. Sammen med barna på en annen avdeling. Synnøve er visst ikke her mer. Birgitte som pleide å være her når noen var borte, er også der. Der ute sammen med de andre barna. Jeg vil til henne, men hun kan ikke nå. Skulle ønske bare en av de som var her før, kunne komme tilbake. Tilbake til meg. Hvorfor endre på så mange ting? Alle tingene jeg har nevnt fungerte kanskje ikke perfekt. Men det ble jo aldri gitt tid til å få det til å sette seg heller. For deg. For meg så var dette allerede innebygd i kroppen min.

Disse viktige rutinene mine. Kanskje måtte noe endres. Kanskje var det slik at de voksne må bytte på hvor de jobber. Men måtte alle det? De var jo årsaken til akkurat min trygghet. Kanskje ville bare en av dem ha vært nok til å bringe min hverdag videre tilnærmet slik den var. Om de fikk lov av den nye sjefen på avdelinga. Jeg synes egentlig han burde ha tilpasset seg oss og ikke omvendt. For jeg har vært gjennom min tilvenning jeg. Urettferdig at må gjøre den på nytt. Endringer som er drastiske er slett ikke fantastiske, det synes nå jeg.

mandag 20. juni 2016

Hele barnet, det å være menneske!

Stortingsmeldingen ”Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen”, er noe som har støtt mot et fjell av kritikk. Og det er vel ikke helt ubegrunnet. Den inneholder mange av de faktorene som jeg har fryktet, selv om det neppe er bevisst. Barnehagen må ikke tilnærme seg skolen i en slik grad. For barnas del!

Begrepet ”omsorg” har allerede etter min mening alt for liten plass i rammeplanen. For at barna skal bli skoleklare, så må hele barnet være klar. Og da holder det ikke bare å jobbe med språk, matematikk og begynnende lese og skrivekunnskaper i form av lek med bokstaver.

Og for all del, jeg har ikke noe i mot å kartlegge barn der det er sannsynlig at det er snakk om et barn med utfordringer være seg språklig eller sosialt. Men en massekartlegging med progresjons planer opp og ned i mente? Helst ikke.

Hva vil dette kreve? Jo det vil kreve mer enn hva vi har ressurser til. Man vil gjerne si at kun en av tre ansatte i barnehagen er barnehagelærere. Og de som er barnehagelærere vil med dette måtte bruke enda mer tid til planlegging, eller i dette tilfellet: evaluering. Mer tid borte fra barna.


Man bygger et hjem ut i fra de forutsetningene man måtte ha. I didaktisk planlegging så er det noe som heter menneskelige forutsetninger og praktiske forutsetninger. Man bygger på de styrkene man har. Vi har mange dyktige mennesker som jobber i barnehage, la oss bygge videre på dette. Det som er her og nå.

Jeg vil lære barna å forstå sine egne følelser. Jeg vil lære dem om empati og sympati. Jeg vil lære dem å bli selvstendige under påkledning og måltider. Jeg vil lære dem å ta vare på hverandre, der de ser betydningen av å være sammen i ei harmonisk gruppe. Jeg vil også stimulere språk samt ha skoleforberedende aktiviteter med førskolebarna. Men først og fremst så vil jeg lære barna om de tingene som de er interesserte i.

Jeg tror barn allerede i barnehagealderen utvikler en stor del av sin personlighet og de videreutvikler interesser. Dette er basert på deres egen motivasjon, der de oppmuntres av de voksne til å holde på med sitt interessefelt. Med enda mer struktur på ”opplæringen” i barnehage, så frykter jeg en følelse av å være en del av en fabrikk. Det er ikke en god følelse det. La barna få bruke barnehagetiden til å lære seg selv å kjenne og hvilke interesser de har. Kun slik vil de være skoleklare.

onsdag 18. mai 2016

Høyre og venstre sangen

Vi tramper med vår høyre fot, høyre fot, høyre fot,
vi tramper ned litt skrot.
Vi løfter opp vår høyre hånd, høyre hånd, høyre hånd,
man kan gå tur med hund i bånd. Med hånda kan man kjenne (bevegelser i lufta).
Så tar vi på vårt høyre øye, høyre øye, høyre øye, 
dette er veldig nøye. Med øyet kan vi se.
Så tar vi på vårt høyre øre, høyre øre, høyre øre,
med dette kan vi høre. Kommer det en bil?
Vi trommer på vårt høyre lår, høyre lår, høyre lår,
og flott musikk vi får. Så setter vi sykkelen fra oss å går. Da må vi på venstre side.

Vi tramper med vår venstre fot, venstre fot, venstre fot,
vi tramper ned litt skrot.
Vi løfter opp vår venstre hånd, venstre hånd, venstre hånd,
man kan gå tur med hund i bånd. Med hånda kan man kjenne (bevegelser i lufta).
Så tar vi på vårt venstre øye, venstre øye, venstre øye, 
dette er veldig nøye. Med øyet kan vi se.
Så tar vi på vårt venstre øre, venstre øre, venstre øre,
med dette kan vi høre. Kommer det en bil?
Vi trommer på vårt venstre lår, venstre lår, venstre lår,
og flott musikk vi får. Så setter vi oss ned og hviler.