Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

mandag 9. februar 2015

En liten "skal bare" fra en treåring

Hei. Jeg er tre år nå. Det har gått fort for deg.. for meg er det en liten evighet. Jeg trenger fortsatt at du kommer ned på gulvet når jeg kommer om morgenen. Du skjønner.. det morsomme med meg er at jeg av og til velger å være liten mens jeg av og til velger å være stor. Dette er litt typisk meg. Du må derfor kjenne meg.. se meg.. se meg i alle ulike situasjoner slik at du greier å tolke mine signaler. For jeg kan gå fra å være en uovervinnelig Supermann i tankene mine, til å ønske ditt trygge fang å sitte på. På bare noen sekunder.

Når jeg er kommet om morgenen, så trenger jeg at du aktiverer meg. Jeg leker sjelden alene.. med mindre du finner frem noe morsomt til meg. Og du.. det spesielle med meg er at jeg bytter mellom aktiviteter fort, kjapt og før du egentlig aner ordet av det. Det er ikke noe galt med meg, det er bare slik de fleste av oss treåringer er det. Vi treåringer er i en alder der mange av oss slutter med bleier og sutt. Vi går fra å være liten til stor. Vi er derfor litt av begge deler.. ikke er jeg i trass alderen heller, for den finnes ikke. Det er bare det at jeg har oppdaget at jeg har en egen vilje. Vilje er et verktøy, og nye verktøy må prøves ut! Kanskje er det litt slitsomt for deg, men jeg ønsker å diskutere med deg som et likestilt menneske.


Jeg holder på å oppdage meg selv.. hvem jeg er.. og hvem jeg ønsker å være. Så kanskje skal du la være å definere hvem jeg er? Det hadde vært fint. For jeg suger til meg alt du sier og tar det med meg inn i min identitet. Sier du at jeg er trassig eller umulig, så er det faktisk slik jeg etterhvert ser på meg selv. Og da.. ja da kan jeg love deg at jeg blir nettopp slik du beskriver meg som. Hvem sin skyld er det da?

Å oppdage meg selv betyr også at jeg oppdager andre. Lærer andre mennesker å kjenne. Derfor leker jeg mye rollelek. Veldig, veldig mye rollelek. Ikke avbryt denne om du drar kjensel på leken. Derimot så må du gjerne starte en slik lek. Det skal ikke mer til enn at du endrer dialekt, så skal du se at jeg lyser opp og inntar en egen rolle selv. For dette elsker jeg.

Ting går ikke alltid så veldig fort med meg. Mye av årsaken til det, ligger faktisk i dine forventninger til meg. De fleste av oss treåringer har gått på en småbarnsavdeling inntil nylig, og det har faktisk jeg gjort. Jeg har på kort tid gått fra å få hjelp til det aller meste, til plutselig å måtte klare alt selv. Det er jo vel og bra, men da bør kanskje "tidsfristen" være deretter? Sommeren som har gått er faktisk ikke så lang. Og ikke går jeg heller på magisk vis fra å ha trøbbel med påkledning til å mestre den på egenhånd heller. Du må være med meg på denne reisen. Kun sett forventninger til meg utfra hva du allerede har sett meg mestre. For jeg er faktisk litt lur også. Jeg prøver av og til på å få deg til å gjøre tingene for meg.. ved å si "jeg kan ikke". Men ikke bli sur på meg. Dette har jo ofte virket tidligere, så selvfølgelig prøver jeg det igjen.

Jeg er i lekens verden hele tiden. Selv om jeg varierer mye angående hva jeg leker, så kommer du sjelden i tale med meg på et tidspunkt der jeg ikke har noe jeg bare skulle ha gjort. Jeg skal bare.. det hører du ofte fra meg. Jeg liker IKKE å avbryte ting før jeg selv føler meg ferdig. Om det er mulig, la meg derfor få fullføre det jeg gjør først om det er muligheter for det. Om du bare skal drikke opp kaffen din, så tviler jeg på at det hadde vært så koselig om du ble løftet opp og bært i garderoben?

Jeg trenger tydelige forklaringer. Det er ikke nok å bare forflytte meg fra en plass til en annen, uten å ha forklart meg hvorfor først. Jeg er meget undrende.. vil vite.. alt. Kanskje kan vi finne på en god løsning for alle. Kanskje er du betryggende og hjelper meg frem til en løsning der legoen jeg bygger kan plasseres på et trygt sted. Mens vi er ute.. Da er det lettere å stoppe min "skal bare".

Jeg kan ofte oppleves som utagerende. Ja til og med veldig utagerende. Vet du hva, det er faktisk ikke så rart. Å lære seg selv å kjenne, betyr også at man kommer i kontakt med følelsene sine. Og har du ikke oppdaget det? At når jeg er glad, så er jeg veldig glad. Alle mine følelser er for tiden meget sterke nemlig. Men det er kun de negative som merkes så tydelig. Det er tross alt store forandringer i livet mitt. Jeg har sluttet med mye som tidligere var min trygge havn.

Kanskje har jeg også nylig sluttet å sove lur? Det er tungt.. veldig, veldig tungt. Av og til blir jeg så sint at selv ikke jeg aner hvorfor. Jeg kan kanskje si veldig mange ord, men det betyr ikke at jeg greier å beskrive nøyaktig hvordan jeg har det med ord. Når jeg blir så sint som dette.. så ikke bli sint tilbake. Det gjør bare alt så mye, mye verre skjønner du. For oss begge. Du når ikke inn til meg nå.. ikke før jeg har roet meg ned av meg selv.. på en naturlig måte. Da og først da, så kan vi prate sammen om hva som var feil i situasjonen som oppstod. På den måten kan du lære meg hvordan jeg skal takle noe lignende neste gang. Uten at jeg trenger å bli så sint.

Og kjære mamma og pappa. Ikke ta det ille opp om det er slik at jeg tar ut mye av sinnet og aggresjonen mot nettopp dere, mens de voksne i barnehagen opplever meg annerledes i løpet av dagen. Ta det heller som en tillitserklæring. For mens jeg var 1-2 år, så viste jeg alle mine følelser for de jeg var trygge på. Men som treåring så er det ofte kun de jeg er aller mest trygg på som jeg tør å ta ut de mest negative følelsene på. Derfor kan jeg få et raserianfall når jeg blir hentet. Dagen har gått i et skyhøyt tempo, og jeg har ikke merket hvor sliten jeg er. Før nå.. i mamma eller pappas fang.

Du som er voksen i barnehagen, kan du fortelle mamma og pappa nettopp dette? For jeg ønsker ikke å såre dem.. jeg ønsker bare å kunne forklare hvor sliten jeg er med ord. Men jeg er ikke der enda. Takk for i dag, og takk for at du lot meg fullføre de tingene jeg bare skulle ha gjort ferdig! Så gjenstår det å se om jeg starter dagen som Supermann eller fangbarn i morgen. Møt meg uansett der jeg er, der og da.